Henrik Alpers 2012

Kippernes til værs

2012-01-22T20:44:00.000+01:00

Vi fortsetter med nytt og nyttig fra Kristoffer Kippernes. Nå har han skutt bilder som dukker opp i pressen. Denne gangen for Dagens Næringsliv. Ikke glem å sjekke ut Kristoffer. Enten på hjemmesiden, eller på bloggen.

JOBBER SEG OPPOVER: Min gode kompis Kristoffer Kippernes
har tatt bilder for finanseliten.

Telegram fra Trondheim

2012-01-17T14:03:00.000+01:00

Det tikket inn et telegram fra min gode kamerat Kristoffer Kippernes fra Trondheim i dag tidlig. «Kissa» er en fabelaktig fotograf, og han får en egen tribute, (slik taggere og gangsterrappere lager til hverandre) litt senere i 2012.

Telegrammet lyder som følger: «Den var ikke så verst den der Italiaturen»

STUPER NEDOVER: På vei ned til Luganosjøen i Sveits, etter å ha kappkjørt med Redaktøren fra tollen i Italia.

Ringer

2012-01-15T22:25:00.000+01:00

– Alle skal dø. Alle sammen, men ikke deg.

Hun sa upassende ting hele tiden. Det var noe av det Adrian likte med Miriam, at han aldri kunne vite helt hvor han hadde henne. Hun, trengte en sterk mann som evnet henne mer. Han var alltid på tå hev, alltid skjerpet, for en han følte var annerledes. Tidligere hadde hun lent hodet på skulderen hans, mens de sakte ventet på å gå ombord i det forsinkede flyet. I landgangen hadde de tittet ut på de store snefillene som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten. Hun hadde smilt og kysset ham på kinnet, og de holdt hardt rundt hverandre. En ydmyk kaptein forklarte forsinkelsen til alle som gikk ombord, været var ikke alltid på deres side. Miriam holdt hardt rundt armen hans, i kveld var hun et barn som krevde oppmerksomhet. Adrian kjente henne ikke igjen.

– De har ringer. Alle har en slags glorie. Det betyr at de skal dø. Alle har det, men ikke deg.

Han så på henne. Han var skremt. Og fortvilet. Ingen som kunne høre dem, likte det hun sa, spesielt ikke kapteinen og kabinbesetningen. De forklarte at enkelte ting kunne man ikke si i et fly, men Miriam fortsatte. Bakkepersonellet hadde funnet bagasjen deres, og var klare for å følge dem av flyet. Han la armen rundt henne, og fulgte henne ut.

Da de satte seg inn i taxien, surret lydene fra en trøtt flyplass som skulle legge seg for natten i bakgrunnen. På vei tilbake til leiligheten satt de begge i baksetet. Miriam gjorde seg liten inni frakken hans. Hun fortsatte å hviske det samme. Adrian holdt igjen. Han trøstet henne. Radiosendingene ble konstant avbrutt av veitrafikkmeldinger. Det var utforkjøringer og bilulykker over hele østlandet. Det store snøfallet hadde lammet all trafikk. Sjåføren forklarte at det var flaks at de kom seg hjem, det som var av yrkessjåfører hadde satt fra seg nesten alt av kjøretøy. En ensom ambulanse kjempet seg bortover. Bare de som måtte var ute. Sjåføren justerte bakspeilet, for å se til paret som mumlet i baksetet. Miriam tittet opp. Hun pekte i speilet.

– Se Adrian. Jeg har det jeg også, en ring. Adrian, jeg vil ikke ha en ring.

Han så ikke.

– Miriam, vi skal hjem nå. Hjem.

Byen var pakket inn i varmen fra gatelys og tung nysnø. Reisen sa god natt, da den milde lyden av en bildør som lukkes avsluttet turen hjem. Oppe i loftsleiligheten ble de liggende i sengen. De stirret ut av takvinduet, på snøen som hvirvlet, som akkurat hadde stanset hele østlandet. De sa ingenting.

Han var alene da han våknet. Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget der. Den mørke stuen ble opplyst av en stram lukt og en blinkende tv. Ansiktet hennes hadde det samme uttrykket som han så i speilet i taxien. Hodet hang på skakke, og litt av det spettede håret dekket ansiktet. Han kunne se åpne øyne, lydløse fortellinger som tittet på ham. Munnen var halvt åpen, slik den alltid var når hun sa eller gjorde noe før hun tenkte seg om. Skuldrene hvilte nedsenket. Armene var statister, som konsentrerte seg hardt. De jobbet for å holde seg stille, litt vekk fra resten av den nakne kroppen. Hun var rolig, som en kirkeklokke som ventet på neste oppdrag. Kroppen hennes, var en bevegelse. Bena hang ikke strakt, det var en liten bøy i knærne, mens føttene pekte bratt nedover. På innsiden av leggen, kunne han se en stripe væske som hadde rent nedover benet, på innsiden av ankelen og over fotbladet. Det hadde dryppet fra den ene tåen.

Han tittet på ansiktet hennes igjen. Hengende over en dam med urin og en veltet stol, trekken fra vinduet og en gammel bygård som levde, pendlet kroppen hennes. Øynene vendte mot den røde stripen som rullet over nedre del av bildet og fortalte om et forferdelig snøvær og 157 døde. På skjermen var et panisk landskap, og restene av en ødelagt flykropp som dannet et brennende kors mot nattehimmelen. Ut av vinduet, så han store snefiller som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten.

Feige lag

2012-01-10T18:12:00.003+01:00

I kampen mellom meg og arbeidslivet, vant sistnevnte nok en gang et strategisk viktig slag. Det betyr at jeg også i år, må jobbe for å få lønn.

Kommer plutselig tilbake.

FILLERN: Sjefen trakk det lengste strået, og leverte i samme slengen denne arbeidsmengden.

Kjøren til NTB: – Jeg venter fortsatt

2011-12-28T22:25:00.002+01:00

Sykkelhuset ble avsluttet bittelille julaften, og det var en skikkelig luring av en trønder som stakk av med julerosinen i realitypølsa. Ola Kjøren er et navn som er på alles lepper, og Børsaværingen forsto tidlig at hans nye liv som kjendis innebærer å skru av telefonen i blant. Han har sendt små drypp innimellom, og fra en famøs premierefest lød det:

– Stabbursfest på Viggja! Frederik er på telyskjøret, men slipper å bli plaga av bolemongoen!! Sendes 3210en i posten?

Kjøren har nemlig skaffet seg et nytt, hemmelig telefonnummer, som han hadde planer om å bruke sammen med premien for å vinne Sykkelhuset, sin nye telefon, en Nokia 3210.

Her ligger også sakens kjerne, Kjørens premie er enda ikke dukket opp. På sms fra Trøndelag svarte han tidligere i uken at han ikke visste hva som kom til å skje.

– Jeg venter fortsatt på premien. Jeg kommer til å anmelde saken om ikke telefonen snart dukker opp.

Og premien lar fortsatt vente på seg. Posten har satt i gang en intern gransking, for å finne ut om en utro tjener kan ha tatt telefonen. Posten skal frem, men det er ikke helt unormalt å være mer opptatt av sin egen pensjon, selv for offentlige tjenestemenn.

– Å være postmann handler om motstå fristelser, forklarer nestformann i Postvesenet, Arne Post.

Kjøren har nå valgt å gå til skrittet å anmelde forholdet.

Saken oppdateres.

IKKE SÅNN: –Det var en telefon, ikke en sykkel, forklarer Kjøren til lensmannen

Kjøren knuste alle!!

2011-12-22T19:29:00.001+01:00

Finalen i sykkelhuset ble mer dramatisk enn noen kunne se for seg, særlig for Wilmann som gikk tom. Det var ikke mer mat i huset, og villbassen endte sin karriere som realitykjendis på dørstokken til Spar i Tauro. Og derfra gikk det fort. De to pyntedamene var egentlig tiltenkt en rolle i finalen, men de ble begge diskvalifisert for sutring. Da var det bare Lars Berger og Gabba igjen. Og da kom den siste dramatiske tvekampen.

Lars Berger fikk begynne dansen, og gikk rett i strupen på Gabba. Reglene sier at Gabba bare har to forsøk på å svare, og dette var et for lite. Lars Berger spurte nemlig:

– Hvem er jeg egentlig??

Gabba dro lenge på det, og prøvde seg først på Andy Schleck.

– Er du Andy Schleck???

Men da ble bare Lars Berger stående og smile, og Gabba skjønte at nå var gode råd dyre. Han studerte fjeset nøye, og tok og følte på kroppen hans. Han strøk en hånd gjennom håret, og luktet på halsen til Lars Berger, som gjengjeldte kjærtegnene. Gabbe lot en hånd gli over ansiktet til Berger, før han stakk en finger langt opp i nesen. Da ble Berger grinete og trakk seg litt vekk.

– Aha!! Kjiping!! Du er Odd Nordstoga!!

Og med det var det hele over. Gabba bommet igjen. Dermed hadde Lars Berger lurt alle sammen! For hvem tror du ikke Lars Berger egentlig var? Jo, nemlig selveste Ola Kjøren! Alle hadde helt glemt Ola. Og han har brukt tiden godt, først som Odd Nordstoga, så som Andy Schleck, så som Lars Berger, før han avslørte at han faktisk er Ola Kjøren den dag i dag. Kjøren har krøpet langs bakken og gjemt seg i skyggen, og spilt taktisk. Det var han som rappa de siste kortene til Geir Bisgård, og det var han som føkka dorullnissen min. Det var Kjøren som ymtet frempå til KulestøterKippernes at det er mange myke menn i Trondheim, og det var Kjøren som hadde satt på en båndspiller natten lang på rommet til Fagerli som sa «jeg vil spille golf». Og tror du ikke han hadde en finger med i spillet da Gabba ble stemt ut for første gang også. Men Sykkelhuset er et spill, og det spilte Kjøren godt.

Gabba så skuffet ut, men tok tapet med fatning:

– Jeg gir balla. Jeg er proff. Dessuten fikk jeg både madeiravin og saltpølse i andrepremie.

Kjøren på sin side, var tydelig utslitt av å være med på Sykkelhuset. Da vi spurte han om hva han skal gjøre nå, var svaret:

– Si det? Det blir vel å ta et par øl i kveld, og ringe noen ekskjærester. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det på julaften, men i kveld er jo kanskje en fin anledning.

Bloggen gratulerer med dette Ola Kjøren som vinner av Sykkelhuset 2011, og takker alle våre lesere for støtten underveis. En riktig god jul til alle som har fulgt med!!

EN VERDIG VINNER: Kjøren jublet, som så mange andre Lotto-vinnere fra Verdal har gjort før ham.


PÅ KJØRET: Ola Kjøren var tydelig utslitt på flyplassen.

KOSER SEG: PandaGabba ser frem til å drikke vin og spise spansk spekemat

FEIRER MED CHAMPIS: Endelig kunne han komme ut av skapet å være seg selv, Ola Kjøren.

LURING: Ola Kjøren lurte alle.

GIKK PÅ EN SMELL: Geir Bisgård taklet ikke presset etter å ha blitt stemt ut av Sykkelhuset.
– For det meste har jeg hodet i dass, men jeg trekker det ut i ny og ne, forteller han.

A-KJENDIS: For tiden lever jeg glade dager med ville fester og vakre piker

PYNT: Høyt henger de og sure er de. Ja, vi snakker om vakre piker.

Tjukkasene reiser hjem!! Gabba tilbake i huset!!

2011-12-21T19:52:00.001+01:00

Presset tærer mer og mer på deltagerne for hver dag som går. Dette har gått absolutt hardest utover husets to tykkeste, KulestøterKippernes og Fagerli. KulestøterKippernes synes ikke oppholdet har vært spesielt tøft, men som både fjong og fin synes han det har blitt litt «mandig». Derfor trakk han seg i går.

– Det er på tide å komme seg hjem. Jeg savner mascara og et kultivert mannsforum. Jeg gleder meg til å treffe vennene mine og prate om tøymykner, sier unggutten.

For Fagerli var saken annerledes. Han har hatt det helt topp i huset, men ble vurdert uskikket til å være med i finalen. Han ble bedt om å levere inn sin oppsigelse før tolv, etter å ha begynt å spille golf i hagen.

– Jeg har ikke lyst. Jeg skulle ønske jeg kunne være positiv men jeg har ikke lyst. Grunnen til at du ikke forstår hva jeg mener er at du tar feil, forklarer Fagerli.

For å regulere andelen deltagere i huset, kom selveste Gabba med på leken igjen. Han har bodd et annet sted, men etter en episode der han forulempet en av pensjonistene på hotellet sitt, fikk han nok en gang plass i huset. Han påstår han hadde et wildcard kalt «Suppekortet», men faktum er at han kløp en av de gamle damene i appelsin-i-julesokk-puppen hennes.

– Jeg vet ikke hva som skjedde, men når en mann og en kvinne møter hverandre oppstår det sterke følelser, forklarer Gabba.

Med dette er det nå bare TøffelWilmann og Gabba igjen i huset, i tillegg til Lars Berger. Det er også to damer der, men siden Sykkelhuset er en realityserie er damene bare til pynt.

HJEM TIL BLOMSTERFINN: - Jeg gleder meg bare så utrolig til å treffe noen ekte gubber igjen,
forteller KulestøterKippernes. Han trakk seg fra konkurransen da han savner myke menn.

KLIKKA: - Jeg har verken dreie på køller eller baller. Jeg har ikke lyst, sa Fagerli

HJEM TIL JAN THOMAS: - Du verden så deilig det er med litt sol og
varme da! KulestøterKippernes tror varmen er det han vil savne mest fra Sykkelhuset.

FIKK PEPPER: Gabba kløp gamla i puppen, og brått pælma hun hele pepperbøssa i trynet hans.
- Bare litt i puppen? Er det galt også nå da? Damer er damer!

Lars Berger: – Dette er ikke gøy

2011-12-20T17:20:00.001+01:00

De siste dager har det rådet full forvirring om hvem som faktisk er igjen i huset. Det ble først rapportert at det var Odd Nordstoga som skulle inn for Charter-Svein, før vi fikk tilbakemelding om at det var selveste Andy Schleck som tok plassen til sutrebukken Geir Bisgård.

Det ble naturligvis mest dramatisk for hovedpersonen selv, skiskytteren Lars Berger.

– Je hadde fæm skudd men fikk tolv bom. Je fatter ingenting. Dette er ikke gøy, forteller Berger. Han har lite til overs for sammenligningene med henholdsvis Andy Schleck og Odd Nordstoga.

– Je konsentrere mæ om å gå fort på ski, så for hæller dom andre skyte blink. Grisen står og hyler, men jeg får faen ikke skutt'n, avslutter han.

Vi beklager nok en gang, det er altså Lars Berger som er sistemann i huset.

KAPTEIN KNALLBOM: Det har vært mye frem og tilbake, men det er altså
skiskytteren Lars Berger som tok plassen til Geir Bisgård.

MED BERGER TIL BORDS: Skiskytter Lars Berger feiret med Champis
da han ankom sykkelhuset. Ryktene vil ha det til at han bommet med korken.

!! EXTRA !! Geir Bisgård stemt hjem !! EXTRA!!

2011-12-19T18:21:00.001+01:00

Det var tid for nytt øyråd i går, og som vanlig bestemte alle seg for å stemme ut Geir Bisgård. Men Bisgård bare smilte lurt og trakk frem absolutt ingenting! Da det gikk opp for ham at han faktisk ikke hadde flere kort å spille på, tok han til tårene. Dette var svært dramatisk, da særlig Wilmann gledet seg til å komme hjem, etter å ha sett på undertøysreklamer hele natten.

– Om hundre år er allting glemt, sier Bisgård mens han tørker tårene.

Vi må også komme med en beklagelse. Tidligere i dag kom vi i skade for å skrive at Odd Nordstoga hadde kommet inn i Sykkelhuset. Dette er feil. Det er selvsagt Andy Schleck som er kommet inn i Charter-Sveins fravær.

GRINASABB: Bisgård var utrøstelig etter å ha blitt stemt ut av huset.
Bisgård er 47 år, bekrefter med tutingen sin mentale alder på 23.

I GUL TRØYE: Andy Schleck gleder seg til å være med på innspurten av Sykkelhuset!

SCHLECK MED CHAMPIS: Andy Schleck feiret med champis da han fikk plass i Sykkelhuset.

JEG ORKER IKKE MER! Han prøvde å prøvde, men det er ikke lett å slå seg selv ihjel med en skiftenøkkel.

Odd Nordstoga i Sykkelhuset!

2011-12-19T08:33:00.001+01:00

I anledning at produsenten av Sykkelhuset er bankerott, har produksjonen blitt flyttet fra toppet av dalen ned i en råtten bungalow. De har også valgt å få en ny mann inn i huset, som skal spe på med inntekten ved å spille julesanger i Puerto Rico.

Og med det ønsker vi Odd Nordstoga velkommen i huset.

GRISEN STÅR OG HYLER: – Detta var luggumt, sier Odd i en pressemelding

FEIRET MED CHAMPIS: Odd Nordstoga dro på caps og solbriller for å gli inn i
gjengen i Sykkelhuset. Deretter var det tid for å feire med champis

Charter-Svein stemt hjem! Bisgård feirer med Champagne og kake!

2011-12-17T15:15:00.003+01:00

Det ble bråd da Dragen laget en allianse i smug med husets eneste kvinne, Charter-Svein. På gårsdagens øyråd hadde de planen klar, å bruke sinne kvinnelige dobbeltstemmer til å stemme ut Bisgård. Det sto Bisgård på samtlige av navnelappene de trakk frem fra sykkelflasken, men Bisgård smilte bare lurt og trakk frem Sikkerhetskortet. Alle vet hva det betyr, Bisgård er trygg en dag til, og han kunne velge hvem han ville stemme ut. Han gikk for Charter-Svein, og sendte trønderen med hodet først ut av øya.

- La oss feire med Champagne og kake, dette var stas! sa Bisgård da Charter-Svein hadde forlatt huset.

Bisgård har nå systematisk sendt hjem sine konkurrenter, og ingen føler seg trygge. Charter-Svein trodde helt frem til avreise at han var en gorilla, og selv om temperamentet fortsatt er der har han det angivelig bedre i dyrehagen hjemme i Trøndelag:

– Jeg er nokså forbannet. Merket helt siden smitten fra KulestøterKippernes at deltakerne ble redde, spesielt på slutten så de rart på meg og unngikk meg i små rom under fire øyne. Nå skal jeg hjem og drikke akevitt, savner muttern mer enn noen av deltagerne, avslutter han.

– Jeg har gåsehud, sier Kjøren til videoboksen.

– Jeg har bakoversveis! repliserer Wilmann.

– Jeg har stive brystvorter og badetiss!!! forteller Bisgård.

– Jeg har ikke lyst, avslutter Fagerli.

CHAMPIS OG KAKE: Bisgård vet å dra på når han stemmer hjem de andre deltagerne.
Da Charter-Svein dro vanket det sjokoladekake og Cava.

DU ER NESTEMANN: – Du koser deg nå, men om to dager sitter du på flyet og griner!!
Bisgård sender et varselsskudd i retning Ola Kjøren.

I BISGÅRDS VERDEN: Det er i denne kåken Bisgård ser ut til å ha full kontroll

Dragen har tatt styring i Sykkelhuset

2011-12-14T21:33:00.003+01:00

Etter at jeg ble stemt ut av huset, ser det ut til at rangstigen i Sykkelhuset har endret seg vesentlig. Forrige ukes joker, Bisgård, klarte i dag å få smuglet ut en lapp, som jeg så fikk sendt på telex. Meldingen lyder:

Ida har tatt over huset, vi kjenner oss ikke igjen etter 6 timers trening. Det er ikke en ting på kjøkkenbenkene eller på noen andre flater. Sykkelhuset er omgjort til et stort barbiedukkehus med rosa ting overalt, og svettelukten er byttet ut med duftlys og rosa pynteting.... Hjelp oss Henrik, hjelp oss. Hun har torturredskaper! Nå kommer hun!! Jeg må slutte!! Redd deg selv!!

På den annen side, Bisgård kan ikke bare ha det fælt. Producer har sendt oss flere bilder, der han tydelig har det helt topp med rekvisittene til Dragen. Det går også rykter om at Dragen dro på tur for å kjøpe ingredienser til lusekatter, uten å være helt klar over hvordan hun skulle bake greiene. Heldigvis tok ~~Charter-Svein/ Kjøkken-Svein~~ Wenche «Charter-Svein» Andersen fra God morgen Norge på TV2 over showet.

GRISELEKKER: Det er ikke mange 47-åringer som har så flotte sko.


BAKE-SVEIN: Da Dragen slet, tok Charter-Svein over bolledeigen, og tryllet frem lusekatter

TORTURREDSKAP: KulestøterKippernes fant denne balleklemmern i sakene til Dragen. Heldigvis viste det seg å være en slags antenne, som hun bruker for å kommunisere med andre drager.

~~BOLLEMUS~~ BOLLEDEIG: Wilmann håpet på napp, men takket ikke

nei takk til litt bakverk heller. – Jeg elsker ~~deig~~ deg, sa han til Bisgård

!! EXTRA !! Alpers sendt hjem !! EXTRA !!

2011-12-12T21:39:00.001+01:00

Dagen i dag ble mer følelsesladd enn ønsket. Etter en kort treningstur, var det tid for øyråd. Vi ble enige om å stemme ut Geir Bisgård, men han bare smilte lurt og tok frem Månedskortet. Men Månedskortet gav ham ingen garanti for å bli i huset, og han måtte da velge en førstekjempe han skulle duellere mot i valgfri aktivitet. Bisgård valgte meg som førstekjempe, og han valgte konkurranseformatet dorullnisse.

Takk skal du faen meg ha Bisgård. Jeg trodde vi hadde en slags pakt, som hadde delt rom og greier. Jeg vet at vi begge var keene på Ida, og at det ble ondt blod mellom oss da du deala med Wilmann og så deala med poolboyen. Jeg vet jeg kunne backa deg mer da du kjefta på KulestøterKippernes for å gasse kåken, og jeg vet jeg kunne vært flinkere til å feie gulvet. Men dorullnisse? Det blir for drøyt. Hvordan skal jeg kunne konkurrere mot en mann med 60 vektall i vingummi? Jeg er glad i deg mann, og du er fortsatt min kompis, jeg skjønner at også du ville bli i huset. Du skulle bare valgt en annen enn meg, det er bare så sinnsykt urettferdig.

– Nå blir det en mindre i kampen om Ida, sa Bisgård da jeg sørgmodig trillet avgårde med koffertene mine.

Akkurat nå gleder jeg meg til å treffe familien og vennene mine igjen. Det var sinnsykt trist å bli stemt ut akkurat når jeg hadde begynt å bli så godt kjent med deltagerne. Vi ble sinnykt gode venner, og vi har lovet hverandre å holde kontakten når de andre kommer ut. Nå blir det sinnsykt spennende å se hvordan det er å være kjendis!! Allerede på flyplassen var det mange som pekte og sa de synes jeg var kjekk!!

Til mine nye venner i Sykkelhuset, jeg savner dere noe sinnsykt allerede, dere er bare så sinnsykt, sinnsykt sinnsyke! Jeg skal følge med på hva dere gjør i huset hver dag!! Akkurat nå hater jeg dere for å ha fått meg hjem, men i morgen elsker jeg dere!! Sinnsyk gjeng! Kudos!!

IKKJE BRA: Mitt bidrag til dorullnissekonkurransen holdt ikke helt inn.

OVERLEGEN: Bisgård glimret, og var overlegen i duellen med denne dorullnissen.
Det er nesten så jeg tror han har gått på Steinerskolen.

UT ME'N: Bisgård gliste og jeg gråt. Det var flere enn meg som tok til tårene da det smalt.

En dame i Sykkelhuset!!

2011-12-11T19:44:00.001+01:00

I går fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Vi fikk beskjed om at det skulle komme en ny deltager i huset! For å få plass til den nye deltageren, måtte vi stemme ut en av deltagerne. Alle var enige om å stemme ut Bisgård, men han satt der og smilte like lurt som alltid. Fra innerlomma trakk han frem Postkortet, og da skjønte vi at vi hadde driti oss ut. Vi forsto også at dette skulle bety at noen måtte dele seng fremover.

Omsider ringte det på døren, og da forsto vi enda mindre enn noen gang. For hvem tror du ikke sto der, med legger og lår som en nordisk vår og viste seg fra sin beste side? Hvem tror du ikke sto der og flottet seg, barmfager og berusende, med blunkende øyne og et uskyldig smil? Hvem var det ikke som sto der i all sin prakt, med håret flagrende i vinden og pratet med silkemyk stemme, og viste oss gutta akkurat det vi har drømt om de siste dagene?

Jo der sto jaggu Ida Blix, dama til Ole Christian Fagerli!! I Sykkelhuset vil hun bare lyde navnet Dragen. Hun klarer verken å kjefte, smelle eller sprute ild slik som de virkelige dragene, så hun kan best beskrives som en drageunge fra en tegnefilm fra Disney. Hun er dessuten supersøt og veldig hyggelig, og bar hud er et velkomment innslag.

Til nå har alle bare gått rundt og lurt på hvor vi skal spise, men nå går alle bare rundt og sikler i stedet.


DØDSSØT: Ida Blix kom inn i Sykkelhuset til stor glede for alle gutta.

DRAGEN: Det er ikke alle som har en så søt drage i heimen!

Fest i Sykkelhuset!

2011-12-11T12:07:00.001+01:00

I går fikk vi fri fra alt dramaet, og det var utrolig deilig. Vi fikk gå og spise på en flott restaurant, og der serverte de både god mat og drikke. Så bestemte Bisgård og Wilmann seg for å ta med alle sammen på byen, og da skjedde det mye rart. Byen på Gran Canaria stenger aldri, og dette er både en fordel og ulempe. Du slipper å bli kastet ut når du ikke vil hjem, men du kommer deg søren aldri hjem når du egentlig bør bli kastet ut.

I går skjedde følgende:

På byen kom en svært bolemongo og ga oss gratis champagne.
Så kom bolemongoen igjen og tvang oss til å kjøpe 50 øl.
Så kom Wilmann med et brett med shots, godt humør og en telysholder.
Så kom bolemongoen tilbake og skulle ha penger.
Så kom Wilmann tilbake og tok en dans med telysholderen
Så kom bolemongen tilbake for å hente penger, som jeg ikke hadde samlet inn
Så ble jeg sur, kjeftet på alle og samlet inn penger
Så kom bolemongoen tilbake for å hente penger som jeg hadde samlet inn, men fikk øye på Wilmann som danset med en telysholder
Så kom Wilmann og sa han hadde fått kjeft av bolemongoen for å danse med telysholderen
Så kom bolemongoen for å selge oss mer øl, men ble avbrutt av en dans med Wilmann og telysholderen.
Så kjeftet bolemongoen på Wilmann fordi han danset med en telysholder
Så begynte Wilmann å demonstrere diagonalgang med telysholderen
Så kom bolemongoen og truet Wilmann med pryl fordi han gikk diagonalgang med en telysholder
Så forklarte Wilmann bolemongoen konseptet med langrenn med det var ikke greit
Så gikk bolemongoen.
Så begynte Wilmann å danse med telysholderen igjen
Så kom bolemongoen og kastet ut Wilmann fordi han danset med en telysholder etter mange runder med tilsnakk
Så kom bolemongoen og hentet pengene som jeg hadde samlet inn etter å ha kjeftet på alle sammen.
Så kom Wilmann inn igjen, for han var ikke ferdig å danse med telysholderen, men da kom bolemongoen og kastet han ut en gang til, for bolemongoen hadde fått pengene sine og da var det på tide å kaste ut folk
Så kom Wilmann inn den andre veien, tok en dans med telysholderen, gikk langrenn med telysholderen, ble kastet ut av bolemongoen, dro med seg alle andre i dragsuget, tok løpefart inn for å si farvel til telysholderen, ble stoppet av bolemongoen og så dro vi til Harleys.
På Harleys stenger de aldri, og nå skjønner jeg ingenting.
Akkurat nå føler jeg meg som bolemongoen; tjukk i huet og ubrukelig i kroppen.

Alle var enige i at det var en fin kveld.

IKKE KAMERA: Det er ganske mange som er glad for at dette er eneste bilde fra i går.

Ukesoppgaven i dass, Papa Paparazzi sendt hjem

2011-12-10T09:38:00.001+01:00

Ukesoppgaven, å spise opp alt pulveret til Fagerli, gikk rimelig greit i dass. Beregninger viser at vi bare var et lite stykke unna å klare det, og hadde Fagerli bidratt hadde vi sannsynligvis vært i mål. Men husets trulte valgte heller å sette seg på McDondalds, heller enn å hjelpe til med oppdraget.

Dette førte til at det ble øyråd, og der fikk Geir Bisgård alle stemmene sine. Men Bisgård satt bare og smilte lurt, for han hadde nemlig vært innom rommet til KulestøterKippernes og rappet et hemmelig kort, nemlig KulestøterKortet, et magisk frikort som i tillegg gjør at du kan stemme ut en annen. Geir brukte da KulestøterKortet, og fikk i tillegg velge en han ville stemme ut. I sympati med resten av huset valgte han den deltageren som har vært her kortest, og det ble Fotograf Kristoffer «Papa Paparazzi» Kippernes som måtte forlate huset.

– Det var trist men nødvending, jeg føler at jeg har vært en byrde. Jeg har ikke vært helt i form, og har hatt vondt i kneet. Men nå får jeg med meg Bonanza i morgen, og det er jo flott det, sier Kristoffer.

Geir Bisgård på sin side tar det hele med knusende ro:

– Ho hadde bare så sinnsykt fine pupper, ho var så nydelig. Ho hadde den fineste kroppen jeg noensinne har sett, det var bare heilt utrolig.

Det er litt tung stemning etter at Papa Paparazzi ble stemt ut, og nå skal vi rundt øya.

HJEM TIL MOR: Det ble et kort opphold i huset for Papa Paparazzi. Nå skal han hjem og se på Bonanza.

Send en hilsen til deltagerne!

2011-12-09T15:30:00.001+01:00

Det går på stumpene løs her inne, og siste nytt er at forholdet mellom Bisgård og Wilmann har slått sprekker. Stemningen er på bånn, og jeg tror alle sammen hadde satt pris på en hilsen fra folket utenfor huset. Send inn en hilsen i kommentarfeltet nedenfor!

De som er igjen i Sykkelhuset er:

Charter-Svein, seigliva spurter og arbeidshest fra Joker-Merida, for tiden bundet fast i en stolpe på verandaen der han skriker etter flere bananer.

Geir Bisgård, ~~gammel gubbe~~, evig ungkar fra sørlandet, uoffisiell Norgesmester i halvhard langtur med innlagt gamping. Vanskelig å stemme ut.

Frederik Wilmann, relativt god klatrer, tramper like mye som en hel aerobicsal. Sitter i skrivende stund på dass og griner etter at Gabba ble stemt ut.

PapaPaparazzi, eldste blad Kippernes, anonym snikfotograf med sansen for Internett, Internett og Internett.

KulestøterKippernes, sinnsykt terrengtalent, med samme kroppsfasong som en colaboks. Har vært utestengt i tre dager for ~~gass i magen~~ usportslig opptreden.

Ole Christan Fagerli, Norges beste terrengsyklist, kjent for ekstremt godt humør om morgenen. Sitter akkurat nå i en krok og gråter over spilt melk han ikke får brukt i shaken sin.

Ola Kjøren, kom inn i huset i går, og har allerede pådratt seg linselus. Sover for tiden på gulvet uten sengetøy, frem til vi får stemt ut Geir Bisgård, eller en annen ikke-trønder.

Undertegnede, Sykkelhusets eneste kontakt med omverdenen. Sliter både opp og ned, og hadde sikkert hatt godt av å bli stemt hjem for å hvile litt.

Ny mann i huset! Bisgård lurte alle igjen!!

2011-12-08T23:25:00.001+01:00

Etter å ha fått Fagerli hjem igjen, var det en ny runde på kinabuffé. Jeg fikk et lite kveldsoppdrag, og det var å lytte til Greg Saw en hel middag uten å bli gal. Jeg kunne vinne en telefonsamtale hjem, men jeg fiksa ikke det oppdraget.

I kveld fikk vi også en hilsen fra Gabba. Hilsenen kom i en hvit konvolutt, levert av en tykk spanjo. Vi gledet oss skikkelig til å lese beskjeden, og vi kunne skimte spor av livsgnist i hverandre. Hilsenen lød som følger:

«Godt å se det går åt skogen med dere!!»

Da fikk vi oss en skikkelig knekk. Det som skulle løfte oss alle, brøt oss heller enda lenger ned.
Vi laget derfor en superallianse, og i ren frustrasjon bestemte vi oss for å stemme ut Bisgård. Men ringreven er ikke fullt så lett å stemme ut, og denne gangen dro han fram trygdekortet. Han flirte bare lurt, og det han ikke visste, var at å bruke trygdekortet gav ham en gratis middag på kinabuffé. Vi derimot, ble enda mer deppa, og da det ringte på døren ble vi bare forbanna.

Og utenfor døren, gjett hvem som sto der? Hvilken langbeint trønder, med ny sykkel, litt overtrent og litt overvektig, med hodet stappfullt av ligninger og en nylig innlevert bacheloroppgave, så velskrevet at hodet var i ferd med å eksplodere, så utslitte øyne at han måtte ha linser for å se frem til brilleglassene, ja hvilken både dritsterk og sabla smart type tror du ikke var der? Hvilken sykkelhjulbeint bygningsingeniør med privatstøpt karbonsete og altfor mange watt på terskel tror du ikke sto på døren og skulle inn i huset?? Hvilken Børsaværing tror du ikke sto der med planer om å gjøre trønderalliansen enda sterkere??

Jo, der sto selveste Ola Kjøren! Han skal bo og trene med oss i Sykkelhuset! Vi bare gleder oss så utrolig mye liksom! Siden Ola kommer og tar en seng, fikk Ola velge en deltager som skulle sendes hjem. Ola valgte selvsagt Geir Bisgård. Geir bare sto der og flirte, og trakk frem drit-og-dra-alle-sammen-kortet, og får være i huset til i morgen. Da er det nemlig nytt øyråd:

I morgen skal det nemlig sjekkes om vi har klart ukesoppdraget, å spise opp pulveret til Fagerli.

Siden Ola er slik en glad gutt, lar vi dere ta en ekstra titt på go'ingen fra Børsa.

LANOUNGEN: Ingen gjorde i buksa da de så denne mannen, men Børsas tøffeste,
Ola Kjøren, er nå inne i Sykkelhuset.

Fagerli har fått det

2011-12-08T18:12:00.001+01:00

Det har vært tungt i Sykkelhuset etter at det klikka for Charter-Svein. Vi har bundet ham fast til en stolpe, og sitter vakt etter tur. Vi er akkurat tilbake fra en langtur, hvor jeg var heldig å få gå tom ikke bare en, og heller ikke to, men hele tre ganger. Slikt er moro, når en er på tur med Bisgård og Greg Saw.

De andre i Sykkelhuset valgte å ha en rolig dag, men en som har slitt i det siste, er Ole Christian «esquelético» Fagerli. Han har vært både blid om morgenen, og hyggelig hele dagen. Folk rundt ham har vært oppriktig bekymret, og da KulestøterKippernes skulle låne badet på McDonalds i Puerto Rico, forsto han at fyren trenger hjelp. Der satt jaggu «esquelético» og dytta i seg harsk mat.

I tillegg til deltagerne i huset, har vi nå fått inn en ekstra veterinær til å passe på Charter-Svein, og tre psykiatrere til å medisinere og avlaste resten av deltagerne. Wilmann sitter på dass og griner over savnet av Gabba, og Bisgård sier han ikke vet hva han skal gjøre om han ikke får seg en dame snart. Folk har sluttet å prate med meg, så jeg mistenker at det er en stor allianse på gang. Den eneste som oppfører seg normalt, er KulestøterKippernes. Han er bare 19, og fra Trøndelag, så det er bare et spørsmål om tid før han snapper han også.

NÅR SKIPPERN SKAL HA SEG MAT: Da tar han en boks med spinat, og han går
i hvertfall ikke på McDonalds! Ole har fått det så inmari!!

Charter-Svein merker presset

2011-12-07T10:14:00.001+01:00

Hviledagen var ment som et avbrekk for oss alle sammen. I stedet ble det en dag full av altfor mange inntrykk. Vi gråt nesten hele kvelden, og KulestøterKippernes ble på slutten av kvelden plassert i isolat av resten. Etter mandagens besøk på kinabuffé, hadde han problemer med en noe luftig mage.

Han har vært på vippen lenge, men KulestøterKippernes toxifisering av soverommet hans, ble tungen på vektskålen. I dag tidlig våknet Charter-Svein opp som normalt, trodde vi. Han på sin side, trodde han var en gorilla. I skrivende stund prøver vi desperat å få han på sykkelen, mens han desperat prøver å knekke rammen med hendene, og spise bananer med skallet på.

Saken oppdateres.

GORILLAVRENGTTRYNE: Takket være KulestøterKippernes håpløse mage,
går nå Charter-Svein rundt og tror han er en gorilla

Naturkatastrofe på Amadores

2011-12-06T19:01:00.001+01:00

Det var utrolig deilig å ha en hviledag. Vi fikk lov til å ta en tur til fots, og vi valgte å avlegge stranda på Amadores et besøk. Fagerli har vært der før, og han skulle vise oss et sted hvor det var god lunsj.

Da vi kom dit, skjønte vi straks at det var noe stort på gang. Det var sykebiler, politi og veterinærer overalt. Folk løp rundt i vill panikk. Det hadde kommet hvaler i hundretall opp på stranden, som hadde strandet. Fenomenet skjer med jevne mellomrom verden over, og forskere tror det skyldes feilnavigering, samt at lederhvalen er en suicidal type med høy spillegjeld. Vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe til, og heldigvis fikk vi hvalene ut i vannet før det var for sent.

Å HAL I OG DRA: Wolfgang Lütke er leder av Whalewatch i Tyskland,
og hadde kommet helt fra Heidelberg for å hjelpe til.

Å EN-OG-TO-OG-TRE! To spanske veterinærer rakk akkurat å få hvalen uti før den tørket helt ut.

FOR SENT: Livet sto ikke til å redde, og det var bare å kjøre hvalen bort.

FOR SENT #2: Fagerli fikk akkurat spent på selene, men kranbilen kom litt for sent

Vanskelig natt i Sykkelhuset

2011-12-06T09:50:00.001+01:00

Det er ikke bare lett å sove i Sykkelhuset Det er litt fordi det er utrolig mye løshunder her, som bjeffer om kapp.

– Voff!!
– Voff voff?
– Voff! Voff voff, voff!– Voff voff?
– Voff! Voff voff, voff voff voff!
– VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF!

Grovt oversatt betyr det:

– Jippi, fikk Kapital i posten i dag!
– Oj, sto det om gjeldskrisen i Hellas?
– Eget bilag og greier!
– Kan jeg låne det når du er ferdig?
– Sjølsagt! La oss forresten ha en åpen debatt om kanelbakverk med alle de små terrierne i absolutt hele føkkings strøket, NÅ!
– JAAAAAA!!! BJEFFE!!!! NÅ!!! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF! VOFF!

Den andre årsaken til at det kan være vanskelig å sover, hvertfall lenger enn halv syv er Wilmannn. Mest fordi han tramper, og litt fordi han liker å lage leven hele døgnet.
Wilmann på sin side sier han sover som en sten, og at han ikke merker noe til at det bråker om natten.

– Æ e vajnt te hana æ. Vi har 20 høna og fire hana som starter fire om morran ja! Æ stikk ned til de om morgenen og snakker med de, og henter ferske egg ja.
De e bærre lækkert ja!

Den tredje årsaken er at vi savner Gabba så utrolig mye. Det går rykter om at han fortsatt er på øya, og at han har fått besøk av dama si. Det er bare så inmari urettferdig. Fagerli prøvde å bytte en shake mot en telefonsamtale hjem, men fikk beskjed om at det var mot reglene, siden ukesoppgaven er å spise opp all shaken. Egentlig skulle den alltid hyggelige Charter-Svein få ringe hjem i dag, men han har slengt seg på mobbebølgen mot de som kjemper om tjukkastrøya, så i dag får han ikke frokost.

Det er hviledag i huset i dag, og vi får ikke lov til å sykle. Da blir det garantert mye spising, slik at kampen om tjukkastrøya kommer til å tilspisse seg enda mer.
Akkurat nå er det meg, Fagerli og Bisgård det står mellom.

Ellers fikk vi en ny deltager i huset i går!! Mer om ham senere!

GJEV TRØYE: Det går på stompene løs når gutta kjemper om å vinne tjukkastrøya.

Wilmann fikk telefon hjemmefra!

2011-12-05T17:56:00.001+01:00

I går var en stor merkedag. Både Wilmann og Bisgård insisterte på å spise på kinabuffé, og resten av oss ble motvillig med. Det som var utrolig morsomt, var at da vi kom til kinabufféen, var det fyrverkeri der og full feiring. Frederik Wilmann avla nemlig bufféen sitt besøk nummer 1000!

– Dæven ja! Kinabuffé e sabla godt ja! De e sujnt, godt, billig og du kan spis så my du bare orka ja!

Som premie for lang og tro tjeneste, fikk Wilmann lov til å motta en telefon fra noen i Norge! Vi hørte det var en damestemme som pratet. Han syntes det var litt leit at damen i den andre enden fortalte at hun hadde vraket bilen hans. Men siden han ikke har snakket med noen andre enn oss i Sykkelhuset var det greit å høre en annen stemme. Vi har ikke fått noe rapport om hvordan det går med dama som kjørte, men det skal etter forholdene stå bra til med bilen.

Fagerli mener han har seg selv å takke, som låner bort bilen til en dame:

– Hver gang en dame setter seg bak rattet er det jo praktisk talt fyllekjøring da, er hans kommentar til saken.

Men det hele stoppet ikke der. Rett før vi skulle dra ut, fikk han nok en mystisk sms på telefonen sin. Der sto det bare:

«Papa Paparazzi kommer til Sykkelhuset i kveld...»

KINABUFFETRØYA: 1000 runder på kinabuffé i Puerto Rico, og denne trøya blir din.
Wilmann har brukt den stolt i hele dag.

HARUSETT... Det var Gunhild Veien, en av de kvinnelig eks-kjærestene til Frederik Wilmann
som kræsjet bilen hans. Hun ønsker å være anonym.

Dramatisk parseremoni: Gabba forlater Sykkelhuset

2011-12-04T22:43:00.001+01:00

Etter en lang dag der alliansene dro på tur hver for seg, og en hyggelig stund rundt bordet, ringte det plutselig på døren. Der sto nok en gang Borghild og Kristian, men denne gangen var det ikke fullt så hyggelig. Vi skulle ut å spise på kinabuffé. Og alle vet hva som kommer etter kinabuffé. Det er litt vondt i magen, ganske vondt i hodet, samt at noen skulle forlate huset.

Siden vi var syv i Sykkelhuset og syv er et oddetall, ble det bestemt at vi skulle ha parseremoni for å igjen bli igjen ble et partall. Parseremonien gikk som følger:

Tre stykker måtte stille seg ved bassenget, og de kunne ta med seg en ting hver som de likte spesielt godt.

Geir var førstemann som måtte stille seg opp. Han tok med seg en pose vingummi.

Wilmann var andremann som måtte stille seg opp, og han tok med seg en bærepose mat.

Fagerli var tredjemann, og han tok med seg en sekstifire brett med pulver.

Så startet dramatikken, og tårene rant.

Jeg var førstemann ut, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var lojal mot romkameraten min, og stilte meg bak Geir. Så var det Gabba sin tur, og han stilte seg bak Wilmann. Så begynte Geir og gråte, og brukte «Atle Antonsen-kortet» og stemte meg tilbake til start. Så brukte han «Jokern» til å stemme Gabba vekk og stilte seg bak Wilmann. De to er definitivt blitt et par.

Da var det plutselig en plass ledig, og der måtte Charter-Svein stå. KulestøterKippernes stilte seg bak ham, og de to delte erfaringer fra henholdsvis Nord- og Sør- Trøndelag. Da var det bare meg og Gabba igjen, og så fikk vi plutselig beskjed om at Fagerli måtte velge. Siden jeg synes terrengsykling er ~~gay~~ gøy valgte han meg.

Gabba fikk hammern. Gabba ble førstemann ut. Gabba er ikke lenger i Sykkelhuset.

– Fader altså, nå hadde vi akkurat begynt å bli litt kjent og sånn. Men det blir godt å se de hjemme igjen, sier Gabba.

Wilmann likte ikke å måtte velge mellom kompisen og sin nye kjærlighet. Med en stor klump i halsen, løp han opp i dusjen for å vaske av seg sorgen, skammen og kjærligheten fra Geir.

– Æ sku ønsk at dæ itj vart som det blæj! Men vi er en del av et spill ja, og da blir vi tvunget til å ta vanskelige valg. Akkurat no skolj æ ønsk at æ va på Mallårca ja, skrek han fortvilet fra dusjen.

Livet i Sykkelhuset må gå videre. Det blir en tung natt som venter oss.


IKKJE BLID: Gabba er sykt skuffet etter å ha blitt førstemann ut av sykkelhuset.

TENKER KOFFERT: Gabba har nå pakket sykkelkofferten, og er på vei hjem.

Romanse og ny allianse i sykkelhuset!

2011-12-03T18:49:00.001+01:00

Vi begynner å bli ganske slitne i huset, og i dag ringte det på døren. Det er ganske deilig med besøk, selv om vi vet at det bare er for i kveld. På døren sto to terrengsyklister, en mannlig en og en kvinnelig en. Kristian Tokle, en installasjonsleder som jobber i Nordsjøen, var en av dem. Han er glad i rødvin, driver med terrengsykling og er stort sett litt småbitter. Jeg tror kanskje det er fordi han har Fagerli som forbilde, men jeg er egentlig ikke helt sikker. I tillegg sto Borghild Løvset der. Hun er Norgesmester i Maraton, og kan sykle ganske kjempefort. En gang syklet hun fra meg og da ble jeg relativt lei meg. Det er hyggelig med damer som sykler ganske kjempefort men det er ikke hyggelig med damer som sykler ganske kjempefort når de sykler fra meg. Nå sitter vi og drikker rødvin, alle sammen, og det er bare så utrolig koselig.

Vi fikk lett med oss Charter-Svein i Leisure Team. En liten strek i regningen, er at han som klarte å lokke han inn i alliansen vår, KulestøterKippernes, ble med i Team Pro Tour-alliansen i stedet. Ingen av oss skjønte noenting da han plutselig stakk fra oss, men nå twitrer han om «meg og Pro Tour Gutta», så jeg og alliansen min er nok litt for sedate for ham. Han er jo ganske sterk, så det er jo egentlig greit.

Ellers har vi mistanke om at det er en romanse på gang i huset. Eller, egentlig er vi ganske sikre. Først så skjønte jeg ikke hvorfor Wilmann spurte om han kunne bytte rom med meg, slik at jeg sov med Gabba og han med Geir. Men da vi kom ut på terrassen etter å ha spist lunsj, skjønte vi hvorfor. De bare lekte sammen i bassenget, og var så utrolig søte sammen. De var så ivrige etter å leke i vannet, at Geir ikke rakk å få av seg klærne en gang, og Wilmann fikk ikke av seg brillene. Jeg håper bare at de ikke er beruset av omgivelsene, og at det faktisk er noe mellom dem.

NÆÆH, DU ER SØT DU! De strålte om kapp med solen, og kunne ikke få nok av hverandre etter sykkelturen.

Charter-Svein ny mann i Sykkelhuset!!

2011-12-03T10:18:00.001+01:00

Da vi våknet i dag, fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Da vi kom ned til frokostbordet, var det plutselig dekket på til syv, men det var bare stoler til seks? Hva i all verden betydde dette? Samtidig satt KulestøterKippernes der med et utrolig lurt smil om munnen. Og plutselig kom syvendemann inn, og da skjønte vi liksom alt sammen!

Etter at alle hadde satt seg, kom ingen ringe enn Svein Erik Vold i fra Joker Merida! Han hadde kommet i løpet av natten, og hadde allerde sikret seg en seng, nemlig dobbeltsengen til KulestøterKippernes. Kanskje det var derfor de smilte så lurt? Svein Erik, som fra nå av heter Charter-Svein, satte seg på fanget til KulestøterKippernes. Så hadde vi en god frokost, og under frokostrådet bestemte vi oss for å stemme ut Geir Bisgård. Han smilte og lo som om han er udødelig, og trakk frem Tjukkaskortet, og kan bli i huset hvertfall et par dager til.

Vi jobber med å få med Charter-Svein i Leisure Team. KulestøterKippernes har allerede oljet han inn hele natten, og hjulpet han med å montere sykkelen. Blir han med i alliansen, kan vi stemme ut Geir en gang for alle.

Nå venter dagsoppgaven, sykkeltur i fjellene.

EN HJELPENDE HÅND: KulestøterKippernes hjelper Charter-Svein med å montere sykkel. Vi tror dette gjør at han blir med i alliansen vår.

Dagens øyråd er ferdig

2011-12-02T23:00:00.001+01:00

– Få den vekk!! Jeg vil ikke ha den!!
Nei! Ikke her! Jeg er tjukk nok som det er..
– Gi den til Wilmann, han spiser alt!

I vill panikk kastet Fagerli den store sjokoladeplaten, via Bisgård, over til Frederik Wilmann.

– Dæven ja! Sjokolade ja! Æ spis den ja! Ska bare spis ni æpla først sjø!

...

Det rådet tilnærmet fullt kaos, kveldens øyråd skulle gjennomføres. Det blodtrimmede Pro Tour Teamet trodde øyrådet skulle bli en smal sak. Med desidert mest watt per kg hadde de nesa i sky og trodde det skulle bli en grei sak å stemme hjem en av oss, men der tok de feil. Rett før vi skulle veies, fant Leisure Team frem en 300 grams sjokoladeplate med Milka sjokolade med kjeks. Den ble kastet mellom lagene, før Gabba og Wilmann gjorde kål på alt sammen, slik at Team Pro Tour gikk opp i vekt og vi kunne stemme hjem en av dem.

Vi la hodene våre i bløt, og bestemte oss for å stemme hjem Geir Bisgård. Han satt bare å smilte lurt under hele seremonien, for han hadde nemlig honnørkort, som han kunne bruke som frikort. For andre kveld på rad, har han lurt hele Sykkelhuset trill rundt. Bisgård ble forbanna på Wilmann for ikke å klare å holde seg unna sjokoladen, og for å måtte bruke honnørkortet sitt. Wilmann på sin side tok det hele med knusende ro.

– Dæven ja! Sjokolade ja! Æ spist den ja, etter at æ haddj spist ni æpla sjø! I morra skal vi kjøre fjell ja, svarer han kort.

Den mystiske tekstmeldingen fra Charter-Svein har fortsatt ikke ført til noe annet enn at Wilmann har fått litt høyere telefonregning. Dagsoppgaven i morgen er å sykle en tur i fjellene.

PENSJONIST: Geir Bisgård tok nok en gang innersvingen på hele utstemingsseremonien.


MØØØØØØ: Slik så Frederik Wilmann ut etter å ha spist 300 gram med Milkasjokolade	.

HONNØRKORTET: Luringen Geir Bisgård trakk frem dette kortet da vi bestemte oss for å stemme ham ut.

HAAAAAAALLO JA!!! Slik ser Frederik Wilmann ut om et par dager.

Krevende ukesoppgave

2011-12-02T16:24:00.001+01:00

Da vi sto opp i dag, stod det en kjempefrokost og ventet på oss. Reiseleder Wilmann samlet hele gjengen til øyråd, for å diskutere den første ukesoppgaven i Sykkelhuset. Først sa han at oppgaven skulle være å kjøre Gabba av hjul, men det var ikke Gabba, og hvertfall ikke vi veldig keene på. Heldigvis var det bare en spøk.

Ukesoppgaven er å spise opp alt Herbalifepulveret til Fagerli. Det er ikke lett det heller, mest fordi Fagerli ikke spiser noe av pulveret selv.

Etter frokost fikk vi lov til å utforske øya litt på egenhånd. Det eneste kriteriet var at vi gjorde det på sykkel. Vi var litt usikre, da vi plutselig møtte Jon Anders og Torgeir Fra Plusbank BMC, og Stian fra Lillehammer. De snakket mye om Sykkelhuset, og vi var skikkelig redd for at de skulle komme inn. Det skulle de ikke, men de ville gjerne ligge på hjul.

Vi er allikevel ikke helt trygge på hva som skjer. Reiseleder Wilmann fikk i dag en mystisk tekstmelding fra et ukjent nummer, hvor det bare sto: «Charter-Svein lander klokken 23.00...»

Ellers har de første alliansene begynt å ta form. Geir, Gabba og Wilmann har startet en slags Pro Tour-allianse, og halvveis til Telde valgte jeg, Fagerli og KulestøterKippernes å snu, for å prate taktikk. Taktikken gikk ut på å ta en kaffe, for så å kjøre hjem. Det eneste vi glemte, var at Geir hadde brukt frikortet han fikk på flyet, til å putte nøkkelen til Sykkelhuset i lomma. Heldigvis for oss, altså Team Leisure, hadde Geir glemt å låse døren.

Alliansene er altså nå som følger:

Team Pro Tour:
- Gabba
- Geir
- Wilmann

Team Leisure:
- Meg
- Fagerli
- KulestøterKipppernes

Internettet her er fremdeles like tregt som 24-timerslaget til Ceres, så det kommer bare ett bilde i dag.

KREVENDE: Her er pulveret som Fagerli har tatt med til Gran Canaria, og det kan bli ganske så krevende å spise opp greiene innen neste fredag. Særlig siden Fagerli nå bare lever på piller.

Bli-kjent-fest i Sykkelhuset

2011-12-01T23:41:00.001+01:00

Første dagsoppgave gikk egentlig ganske greit. Reiseleder Frederik Wilmann skaffet en spansk drosje på no time, og vi kom oss raskt inn til Puerto Rico. Så fort vi kom inn i huset, ble det det totale kaos. Huset er helt enormt, med badebasseng på taket og en helt sinnsyk stor stue. Men før vi visste ordet av det fikk vi beskjed om at den som ikke skaffet seg en seng, eller noen å dele seng med, ville bli sendt hjem. Da ble det rimelig ampert.

Fagerli prøvde da å sperre trappen, og truet med at han hadde trent overkropp på gymball og med strikker. Han daska til Henrik Kippernes med flat neve, en skikkelig bitchslap av samme kaliber som fra et kvinnfolk med tilsvarende ubrukelig overkropp. KulestøterKippernes ble forbanna og tok gorillafart mot Fagerli og de to endte i en bare så herlig slosskamp i trappen. Alt vi så var en sånn stor støvsky som i Donald, mens knyttnever og støvler stakk ut i takt med biff-bonk-pow-smack-lyder. I mens snek jeg og Geir oss opp, og sikret oss det beste rommet med den beste dusjen og de beste sengene og den beste utsikten hvor vi skal vi bo fordi vi er best. KulestøterKippernes banka dritten ut av Fagerli og sikret seg en kongeseng alene, mens den sniken Gabba bivånet det hele fra bakgrunnen og sikret seg et dobbeltrom alene. Det var helt inntil Wilmann kom opp på rommet hans og nå bor de der inne, og det er noe dritt fordi Wilmann har en lei tendens til å våkne i overkant tidlig og lage et sabla rabalder og vesen og ballade så absolutt alle andre våkner.

Litt senere på kvelden, kom første kveldsoppgave. Det var å samle inn 50€ fra hver, og gi pengene til Frederik. Målet var at han skulle bruke opp alle pengene på en handletur, og det klarte han akkurat ikke, så det er fremdeles 23 € igjen i potten.

Da vi kom hjem fra handlingen, kom huseieren innom Sykkelhuset med en stor pose med godsaker. I posen var det tre sixpack med et spansk øl som het Cerveza, sjokoladepudding, havregryn, litt potetgull og kattemat. Så lekte vi nøtt eller sannhet, og Gabba fortalte en historie om en liten hund, og at han har kjørt med dekk fra Vitaepro.

Internettet her er omtrent like velfungerende som spansk økonomi, så det kommer ikke noe bilde før vi får ordnet dette.

Vi har en luring i taket!

2011-12-01T16:18:00.001+01:00

Dette er bare så utrolig spennende. Ikke før vi hadde vært ombord flyet et par timer, kom den andre store overraskelsen for dagen. Vi visste ingenting, og vi trodde det bare skulle være fem i huset. Vi hadde akkurat blitt enige om å lage en allianse alle fem, som vi skulle bruke om det kom noen nye inn i huset, eller mot lokale spanjoer. Men da jeg skulle bak i flyet for å strø, hva tror du ikke skjedde da? Hvem tror du ikke satt innerst i hjørnet på bakerste rad, solbrun, overtrent og med et lurt smil om munnen? Hvem tror du ikke satt der blakk som en greker men likevel klar for Sykkelhuset? Hvem tror du ikke satt der med en joker i hånden og frikort til øyrådet i kveld? Jo det skal jeg fortelle deg! For der satt nemlig selveste Geir Bisgård!

Dette er bare så sykt kult, og ingen aner hva som kommer til å skje, plutselig er vi seks i huset! Det morsomme er at Geir bare sitter der og er glad, uten å klage på noe som helst. Siden Geir har frikort, kan han velge to stykker som må kjøre uten mat på lomma de neste to dagene.

Nå er det like før vi skal lande! Neste stopp er om vi klarer dagsoppgaven, Sykkelhuset!

LOCK UP YOUR LADIES: Det er bare å binde fast konene deres folkens,

sørlandets eldste hjerteknuser, Geir Bisgård er in town.

Hverdagsreality: Sykkelhuset

2011-12-01T12:13:00.001+01:00

Jeg er en heldig rakker. Etter over tusen søkere og mange runder på audition, er jeg en av fem deltagere som er plukket ut til å delta på realityserien «Sykkelhuset». Serien foregår på Gran Canaria, og vi er fem syklister som skal bo sammen, og klare oss helt på egenhånd, i et stort hus. På dagtid skal vi sykle, og resten av tiden må vi klare oss helt selv. Vi må gjøre alt fra å lage mat, re opp sengene, rydde, vaske, og gå ut og spise.

Foreløpig vet jeg ikke så mye mer om opplegget, annet enn at det skal bli veldig vanskelig å være igjen som sistemann. Det går rykter om at vi skal sykle helt til alle begynner å grine, og det er i såfall veldig slitsomt. Sykkelhuset avsluttes ikke før den 22 desember, og den som blir igjen helt til slutt vinner en Nokia 3210. Hver kveld blir det øyråd, så det gjelder å skaffe seg allianser og kjøre på lag.

På Gardermoen var vi sykt spente, og ingen oss visste hvem de andre deltagerne var. Jeg fikk helt sjokk da jeg så to av dem, de var skikkelig skrapa. Han ene het Frederik Wilmann, og var fra Trondheim. Vi hilste kort, og jeg ble presentert en annen trønder med ca samme kroppsvekt, dog et hode lavere. Det viste seg å være broren til min kompis Kristoffer Kippernes, og han heter Henrik han også, og driver med terrengsykling. Det var en annen fyr jeg ikke rakk å hilse på, som bare kaller seg for «Gabba». Siste deltager var Ole Christian Fagerli, og han har vært terrengsykkelnorgesmester to ganger.

Jeg og Fagerli sitter ved siden av hverandre foran i flyet. Jeg mistenker at de bak i flyet lager en allianse, så jeg skal spørre han om han vil være med på en motallianse. Vi er to og de er tre, så vi er rimelig sjanseløse uansett. Vi kunne alltids ha banket dem opp, men siden Henrik Kippernes har fysikk som en kulestøter tror jeg det blir vanskelig.

Frederik Wilmann er blitt valgt til Reiseleder de første dagene. Hele gruppen har også fått en Dagsoppgave, og det er å skaffe drosje fra flyplassen til huset. Det kommer til å bli syyykt spennende, siden ingen av oss snakker Gran Canarisk.

Jeg skal oppdatere bloggen hver dag fra Sykkelhuset.

DRØMMEHUS: I denne bygningen foregår innspillingen til realityserien Sykkelhuset

MIDT I HAVET: Sykkelhuset foregår på Gran Canaria, en øy i Stillehavet. Da kan ingen rømme.

BALLTRE: Vinneren av Sykkelhuset får en Nokia 3210 Grey.

Fotball med gutta på jobben

2011-11-30T22:18:00.001+01:00

I kveld spilte jeg fotball med gutta på jobben. Selv om det er en sport for billige tøsegutter, er det hyggelig å spille litt fotball.

– Skaru i kveld'a?
– Foppal med gutta på jobben!
– En annen gang da.
– Mkay..

Jeg spilte på lag med Jon Arvid, som er webmaster på kontoret. Jon Arvid er som webmastere flest, spør du han om noe teknisk du ikke forstår er han like klar for å hjelpe som en ~~makrell~~ kantarell. Spør du om alt annet er han verdens kuleste type, og jeg liker å prate med Jon Arvid. Det var han som sendte meg intvitasjon til og viste meg Spotify, og det er veldig fint. Han er litt høyere enn meg og enda kraftigere, og kan minne litt om John Carew i stilen. I Jura eller krittperioden ville han vært en kraftig planteeter, for eksempel en diplodocus.

På det andre laget var Peter, og en kar som heter Mons. Peter er redaktør i Fri Flyt Snowboard, og har passe tørr og frekk humor. Han er fra vestkanten, og kjører en stor bil, et flak. Jeg kaller ham «Flake». Peter har en klikk med Dennis på jobb. Han har dessuten en veldig behagelig stemme, og om han skulle slutte på jobben, håper jeg NRK tar til vettet og bytter ut han sjeløyde klossmajoren i P3-morgen med Peter. Mons har god kondis, og løp mer enn meg.

Vi spilte mange slags fotball. Tre-pasninger-uten-motspiller-touch-og-kun-lov-å-score-over-midtbanen var den mest populære. Det ble scoret ca seksti mål i kveld.

FREM OG TILBAKE: Så mye løp jeg på ballbingen ved Portveien 2 i Google Maps

Jogging i høstmørket

2011-11-29T20:28:00.001+01:00

Da de svarte hestene steilet, sprengte de seletøyet. De sto på bakbena og pustet med orkan styrke, og forbena paraderte arrogant før de traff bakken med kraften fra en meteor. Kong Uvær hoppet av sleden, som straks ble knust til pinneved. Han vendte armene mot Lord Leopold, og grener knakk mot den unge mannen, som granater fra fiendtlig artilleri. Den enorme Kong Uvær rev av seg kappen, og manifesterte seg som en gigantisk bjørn, beskyttet av tre blodtrimmede varger, som snerret iskaldt og piskende regn. Lord Leopold kjempet mot elementene, han måtte frem. Bjørnen brølte torden, og lyn fra vargenes øyne knakk trærne som om det var fyrstikker. Bjørnen stampet bena i bakken, og i jordskjelvet som fulgte snerret han:

– DUU SKAAAL IKKE FOORBII

Lord Leopold stod standhaftig. Hestene angrep fra hver sin side, men han drepte den ene med den andre. Med umenneskelig kraft knuste han den første vargen med med en tømmerstokk, før han rev hodet av den andre. Han knakk alle fire bena på den tredje, så den kunne dø ydmyket med store smerter. Han tok rennafart mot Bjørnen. Med skulderen først slo han vinden og livet ut av skapningen, før han vendte blikket og en knyttet neve mot himmelen i en triumferende gest. Han hadde beseiret Kong Uvær. Lord Leopold fra Røa løp videre.

...

Tok en joggetur etter jobb. Døve tights. Utrolig kult vær.

FIKK STRYK: De onde ulvene ble drept av Lord Leopold, en etter en.

Skuta er lekk!

2011-11-26T08:19:00.001+01:00

Det var langt nord for Sinsenkrysset og godt innenfor banjogrensen det hele skjedde. Pappa hadde kommet med en økning i apanasjen, så det ble piker, vin og sang den kvelden. Vi endte på en lokal bodega, Kornet og jeg, og alkoholen og damene fløt i så strie strømmer at du kunne tørke deg bak med begge deler. Lenge innen hanen gol var vi på vei hver til vårt. Dama var både vakker og normal, men hadde lang vei hjem til hytta hun for anledningen hadde husvære i.

– Henrik, vi må ro.

Ute i rom sjø blåste det opp. Med en pers på syv pushups, hjalp det lite med fine ben da prammen begynte å skvulpe to knepp mer enn en landkrabbe fra Røa er kar om å klare. Sjøsyken kom sigende, og jeg forberedte meg på å møte min skaper. «Dette er kapteinens skjebne» tenkte jeg, før jeg kastet både øsekar og årer og fiskebøtte overbord. Jeg skulle gå ned med mann og mus. Dama var heldigvis los, og gav meg fik i trynet og fikk oss i land. På brygga fikk jeg rødt kort med masjordre, og dama skulle vise seg å ikke være min greie.

...

Sitter på Danskebåten og nyter stormen Berit midt i Kattegat. Dette kan bli mine siste ord.


LANGT: Vi måtte ro over dette sundet for å komme til hytten

BERIT: Ute herjer stormen Berit, inne på Danskebåten sitter jeg og er svimmel

Vant i sone 3

2011-11-24T15:53:00.001+01:00

Årets absolutt hardeste ritt, Lombardia 14-dagers er akkurat avsluttet, med ~~Redaktøren~~ Gudfar som suveren vinner. Lombardia 14-dagers går ut på å teste sykler for bladene Landevei og Terrengsykkel, og for at testingen skal gjøres skikkelig kjøres hver dag som om det er den siste. I dette rittet har alle alt å tape, så det er viktig å kjøre hardt hele tiden.

– Skal du få testet rittsykler er det en fordel om det går i rittempo hele dagen, svarer Gudfar kort.

At det var Gudfar som tok en overlegen seier kom ikke som en overraskelse på noen. Han har bedrevet Stravatrening i området i seks uker før resten av deltagerne ankom. Som en forberedelse til rittet, har han kjørt mye i sone3. Vinneren har et meget bevisst forhold til trening, og sier han aldri var redd for å trene for hardt.

– Det går ikke an å bli overtrent, bare feiltrent. Feitrening er på mange måter det vi driver på med her nede, så forberedelsene mine kunne ikke vært bedre, sier han videre.

I Lombardia 14-dagers ble det syklet 22300 høydemeter, og ca 750 km, og totalt 50 timer per mann. Dette er ikke avskrekkende mye, men når alt kjøres som ritt blir det hardt. Gudfar melder at han er klar for mer.

– Det blir ikke hardt når du ikke trenger å gå høyere enn sone 3. Det var hardt, men moro. Forhåpentligvis blir sone 4-pulsen igjen tilgjengelig, etter noen rolige uker med familien. Jeg gleder meg til å gjenoppdage høy puls igjen, avslutter han.

Alpers var rittets ~~største skuffelse og en trillende falitterklæring,~~ eneste utfordrer og en verdig motstander, men måtte gi tapt for en bedre trent mann.

– Det skal bli godt å komme hjem og trene litt med Børsen igjen, det pleier å gå rolig. Han er ikke så god, sier Alpers

Neste ritt vil definitivt foregå i sone3, dog er det litt uvisst når det blir.

– Vi får håpe det blir noen ordentlige bakker neste gang, og kanskje litt motstand også. Da kan det hende jeg trenger å vaske supertrøya hvertfall en av dagene, smiler vinnere på toppen av Muro di Sormano.

OVERLEGEN: Først opp hver gang. Slik vinner du Lombardia 14-dagers.
Foto: Kristoffer Kippernes

Fortsatt ubarbert

2011-11-23T19:28:00.001+01:00

Forrige ukes stjernefotograf og tjuvbarberer har fortsatt ikke barbert bena sine. Pipen har siden sist fått en helt annen låt, og bildene tatt i betraktning, later det som om han har tenkt å beholde den grelle fotsveisen.

– Jeg ønsker ikke å snakke mer om dette. Vi har lagt dette bak oss, og jeg ber om ro for meg og min familie, sier han i en kommentar.

Redaktøren, kjent for sterke og hårløse ben reagerer med sjokk og vantro når han får se bildene.

– Dette er hårreisende. Jeg har gåsehud, sier han kort.

Fotograf Kristoffer Kippernes som har tatt bildene, forteller at tjuvbarbereren regelrett spradet rundt uten blygsel.

– Det var akkurat som om han ikke prøvde å skjule noe. Han virket nesten stolt over verket sitt. Jeg har aldri sett noe lignende, og jeg har sett Ola Kjøren i baris i både januar og februar. I sykkelsammenheng er dette sjeleløst. Halvgjort er ikke velgjort.


WTF? Snodig skue.

Blinkskyter tatt på fersken i tjuvbarbering

2011-11-16T19:54:00.001+01:00

Å drive med trening i smug er en gammel taktikk for å komme ubemerket i form, og tjuvtrening som begrep har faktisk eksistert siden vikingetiden. Arkeolog Gaute Reitan forteller at utgravninger fra blant annet Lindisfarne og Miklagard viser at vikingenes gode forberedelser til strid skyldtes intensiv tjuvtrening. I både Den Eldre Edda og Heimskringla kan vi lese om konger og helter som sto opp før solen rant og trente intensivt i de dype skoger. Dette er samme treningsform som blant annet Børsen og Créma driver med til daglig. (Det motsatte er Strava, som praktiseres av Martin Paul Hoff og ~~Redaktøren~~ Gudfar)

Det er mye som gjøres i smug, og en av forlaget Fri Flyts fotografer reagerte med sjokk og vantro da han så sine egne hårete ben mandag som var. I vill panikk dro han frem nødhøvelen sin og satte igang med en intensiv tørrbarbering i det skjulte; trodde han.

– Jeg var presset opp i et hjørne, og hadde jeg visst noen andre var tilstede ville jeg selvsagt aldri gjort det. Jeg kan forsikre dere om at det var første gang, og at jeg aldri skal gjøre det igjen, sier den angrende synderen.

Barberingen stoppet midt på leggen, og han lovet å fullføre verket senere samme dag. Likevel viser det seg at høvlingen er like lite tillitsvekkende som tjuvbarberingen. Løgnene vil ingen ende ta, og den hårete fotografen er et uheldig forbilde for unge syklister.

– Nei, svarer han kort, på spørsmål om han har barbert resten av bena.

Saken oppdateres.

PÅ FERSKEN: – Det er klart jeg angrer. Den jeg har skuffet mest er meg selv, sier den angrende tjuvbarbereren

Team Créma-av-hjul i gang med forberedelsene

2011-11-14T16:33:00.001+01:00

Team Créma-av-hjul, bestående av meg selv, Børsen og Dyret, viste patetiske tendenser under alpeturen i 2010, og ble dag etter dag kjørt av hjul av Team Créma. Kaptein på Team Créma, Créma, hadde smurt krem på bena, og kjørte på egenhånd Team Créma-av-hjul av hjul.

– 2010 var et godt år. I tillegg var jeg godt preparert, mens hele Team Créma-av-hjul var i elendig form. Alpers var overtrent og Dyret var overvektig, mens Børsen rett og slett ikke var god nok. Dette var nøkkelen til Team Cremas suksess det året, fortalte Créma til bloggen i en teleks i sommer.

I 2012 vil det hele stille seg annerledes. Børsen har allerede satt i gang mengdetjuvtreningen og har allerede fått egen leilighet i huset, så han kan trene i fred for hun han bor sammen med. Dyret satser på råkost og trening istedet for å hvile flesket i en lenestol, mens Alpers er i Italia for preparering.

– I 2012 blir vi farlige. Vi skal angripe i fjellene, så bena til Créma blir som sur créma, og resten av Team Créma blir kjørt av hjul av Team Créma-av-hjul. Hjelperytter på Team Créma, Bikkja, er umulig å kjøre av hjul så han driter vi egentlig i. Det er kaptein på Team Créma, Créma, som skal kjøres av hjul. Vi skal kjøre til han begynner å grine, forteller Børsen, med en klar henvisning til at alpeturen 2012 blir alt annet enn hyggelig for Team Créma.

– Vi reiser ikke til alpene fordi det er moro å reise til alpene. Vi reiser dit for å gi Créma deng, avslutter Børsen.

Team Créma var som vanlig ikke tilgjengelig for kommentar.

END OF THE DAYS? I 2010 var Team Créma overlegne, men snart er det slutt.

Børsmelding

2011-11-13T22:26:00.001+01:00

Jeg er for tiden i Italia. Fikk idag følgende telegram fra Børsen:

Jeg er alene i Norge STOPP Jeg savner deg her STOPP Har begynt å jogge STOPP Det suger å sykle når en må på skåla STOPP Det suger mer å løpe når en må på skåla STOPP Jeg hadde på buff STOPP Kom hjem med halv buff STOPP

EIN GOD BUFF KAN IKKJE VARA EVIG: Børsen dro ut med en hel, og kom hjem med en halv.

Göta kanal versus Hjortneskaia

2011-11-10T19:16:00.000+01:00

Det anbefales ikke å spørre, men årets stortest av terreng- og landeveissykler som skal foregå i Italia, har gitt meg overhyppig frekventasje på Kiel-ferger i inn- og utland. Jeg og min gode kompis Kristoffer Kippernes, har de siste døgnene reist nok med diverse båter til å komme med en utførlig og svært saklig test av Kiel-fergene fra henholdsvis Norge og Sverige. T

Testen kommer ~~så fort jeg har tid.~~ så fort jeg har lyst.


GODT BRUKT: De siste dagene har vi ikke bare kjørt Kiel-ferga en gang, å neida.

Kosthold og sesongstart

2011-10-31T18:07:00.001+01:00

Sesongen 2012 har så smått startet, og det går i halvlange sykkel-og løpeturer i tusmørke og duskregn. November er en kjedelig treningsmåned, så jeg velger jogging og satser på at minus pluss minus blir pluss.

Jeg får masse spørsmål om kosthold, og senest i Aftenposten i dag var det en lang artikkel om at savnet av fett og sukker gir det samme suget som savnet av narkotika. Jeg er ikke veldig bevandret med narkotika, men kan allikevel bekrefte at dette stemmer. Etter fem dager uten mat, blir jeg krakilsk, slår vilt rundt meg og gjør hva som helst for et wienerbrød. Etter en uke uten mat, er jeg kapabel til å gjøre innbrudd, yte vold, og/ eller skade mine nærmeste for et wienerbrød. Etter ti dager uten mat, er enten jeg eller noen i umiddelbar nærhet døde (sannsynligvis en baker). Wienerbrød, i all sin livsfarlige likhet med mat, er farlig, avhengigsskapende og et onde levert av kyniske bak(er)menn.

Fra spøk til alvor, jeg leste en enda mer interessant artikkel om kosthold, vekt og trening. Det handlet om en fyr som trente ganske mye, spiste sunt, og hadde det godt i hverdagen. Han holdt på slik hele livet, og holdt vekten lav. Jeg vet det høres utrolig ut, men det er helt sant.

Hva gjelder lavkarbo vil jeg bare si: Ta dere en bolle. Som høy og mørk anbefaler jeg høykarbo.

BOLLE: Fantastisk bakverk, som selv i små mengder er utrolig bra på sykkeltur.

Nytt utseende

2011-10-23T16:25:00.003+02:00

I går var det årsfest i BOC, og det er ikke noe moro å være rastløs når en har drukket for mye øl. Men store gutter tuter ikke, så i dag har jeg brukt hele dagen på å pynte litt på bloggen, samt legge til noen nye funksjoner. Årsfesten markerer alltid starten på en ny sesong, og fra uken av er det igjen på tide å strukturere treningen, samt begynne med intervaller.

Håper du liker det nye utseendet!

HARDT ARBEID: Det var tøft mens det sto på,
og nå kan du nyte det nye designet!

Golf, anyone?

2011-10-19T20:38:00.001+02:00

Det var på en joggetur etter jobben her i fjor senhøstes at jeg bestemte meg for å ta en snarvei over Bogstad Golfbane. De grønne slettene lå der som engelske åser, og tusmørket ble opplyst av en lett tåke. Frostrimet hadde akkurat lagt seg, og det knaste i den kalde plenen. Jeg er blitt fortalt at rotter skyr åpent landskap, da de føler seg uforsvarlige for angrep fra oven. Jeg hadde den samme følelsen, og du kan saktens si noe var galt. Det var varmt i kulda, og det var lyst i mørket. Jeg kjente onde krefter.

IKKE TRYGT: Det rådet en ond stemning, og da jeg kom inn

på golfbanen fra skogen skjønte jeg noe var i emning.

Jeg hørte vosj-vosj-vinddraget av en golfkølle som kom flyvende, og det knaste i knotten som en blomsterpotte i hodet på en utro ektemann. Jeg fikk panikk og løp det en syklist var kar om, men en lavtsvevende putter sendte meg med nesegrevet førs i en bunkers. Jeg bante og svor, og i vill panikk slo jeg rundt meg med lufta-er-for-alle-teknikken mens jeg løp over greenen. Der fikk jeg en putter i balla og så var det slutt. På et nanosekund var jeg bastet og bundet, og som en potetsekk ble jeg slept avgårde på vei til klubbhuset.

Der ble jeg tvunget ned i en dyp chesterfieldsalong, og ble gjort kjent med et kvinnemenneske ingen kunne omgås uten å åpne munnen. Hun var like stram i figuren som i tonen, og visste å utnytte seg av sin ondskapsfulle og sensuelle kvinnelist. Tungen var giftig, og ganglaget sodomerende. Hun hadde håret i en stram knut og flammer i blikket, og jeg var usikker på om brillene var av typen sekretær eller domina. Jeg antok det siste.

– Unge mann? Du har kanskje noe du vil fortelle? Vi har et par episoder på deg. Du vil kanskje begynne selv?

Jeg latet som jeg ikke forsto, men visste jeg var ferdig. Det var ingen grunn til å lyve som en hykler. Dessuten hadde løpetightsen gått tapt i fluktforsøket, og nå satt jeg der med skrukket laglig til for en torturist med harlekinrutet golfgenser og hornbriller. Svetten rant, og klumpen i halsen vokste. Visste hun en ting visste hun alt. Jeg turde ikke tro annet. Jeg tittet opp, jeg tittet ned, og tagg om nåde med dådyrøynene. Hun strammet legger og lår, stilte seg sidelengs mot meg, og løftet haken min med et syverjern. Hun snakket med sammenbitt kjeve, og tvang ordene ut av meg. Jeg har alltid lurt på hvordan jeg ville klart meg i et avhør, om det ble krig eller noe slikt. Denne dagen fikk jeg svaret. Jeg ville ikke vart to minutter en gang.

Jeg sippet som en unge, og beklaget det hele, da jeg begynte å fortelle henne om traktoren. Jeg fortalte det var et uhell, den skulle aldri endt i bunkern, med formannens puddel i en plog. Og det med golfbilen var jo et hendig uhell en gang på vei hjem fra rangel med Kornet og Maisen. Jeg skulle jo bare hjem, men det var jo sabla stas å kjøre den golfbilen den aktuelle sommernatten, så hvem kan klandre en 25åring for å kjøre en stjålet golfbil gjennom et drivhus på vei til TexBurger for å kjøpe nattmat. Dessuten var det ikke jeg som hadde spyttet morellstener på gulvet, og det var heller ikke min ide med den stjålne kanoen med en gummibåt på slep som jeg, Dyret og Milslukern padlet over Bogstadvannet en dag i juli 96. Det ble bare det åpenbare, eneste fornuftige å slepe kanoen og hele resten av sulamitten i Adams drakt over roughen til hull syv og åtte, før vi gjallet oss forbi aftensmaten på klubbhuset, der vi spottet blekfete menn og kvinner med silkeskjerf som påsto golf er slitsomt.

– En rekke gjester sliter fremdeles med bildene, du vet det? Theobald Faye-Schjøtt har verken vist seg utendørs i eplenikkers, eller vært seg selv siden han så litt for mange golfballer den kvelden.

Så vet jeg ikke hva jeg sa eller gjorde, men dragen endret agenda minst femti ganger så fort som jeg knakk under hennes terrorvelde. Jeg har vært borti kvinnfolk i alle aldre, felles for dem alle er at de har vært skvær gærne, og mer enn modne nok for lukket avdeling. Kort forklart, jeg kjenner brunsten fra gale kvinner like godt som Stray Spetalen kjenner skrekken over å se sitt eget tryne i speilet om morgenen. Denne kråka var på det daværende tidspunkt heit som huldra, hun var akkurat min type. Det gikk fra jakt på meg, via tortur av ung mann, til begjær to fortapte sjeler imellom. Hun elsket den bisarre kampen, og hun elsket lange, tynne og bleke typer med sykkelskille som gråt og ba om å bli spart. Brått var jeg blitt et forplantningens leketøy, og nå skulle jeg få ta igjen og skjende henne med all mannenamen et undertrykt, torturert og forvirret sinn kunne .

Jeg rev av superundertøyet mitt og blondeundertøyet hennes, og kastet det vegger mellom så innrammede vedtekter og visjoner på mørke mahognyvegger gikk i tungt stengulv i tusen knas. Jeg knakk henne over chesterfieldsalongen som en hagle, og ladet det nederste løpet hennes med langt kraftigere haggel enn du får kjøpt over disk til en sedvanlig Winchester. Vi gikk hele veien og spilte fem slag under par på 18 hull uten handicap, før jeg senket en langputt som ville fått Suzann Pettersen til å gråte av savn over noe hun ikke visste hva var, men som er forbeholdt syklister og ikke golfspillere. På gulvet endte seansen i et kraftig utslag med en tidenes hole-in-one, som ingen tv-kanal fikk med seg. Jeg brølte «foooore» der vi beruset av hverandre høflig takket for kampen. Vel oppe på to jaget hun meg ut med en golfkølle, og jeg fikk klærne kastet etter meg. Hun gråt, hun ville ha mer. Jeg gråt. Jeg ville ha mer. Det var forbudt lidenskap, mellom kvinnelig greenkeeper og mannlig syklist. Det var ekte kjærlighet, det var et sexsymbol og en tidligere rampunge som trengte å få følelsene ut på sitt eget vis. Det kunne ikke bli. Det skulle bli min fortapte skjebne.

VAKKER VOLD: Dette var det siste jeg så, før

vi spilte oss inn i natten med null i handicap.

...

Hodeløst løper jeg den dag i dag rundt på Bogstad Golfbane og gråter etter kvinnen jeg enda ikke har møtt igjen. Kveld etter kveld. Høst etter høst. Løpingen er blitt en bitter minnepinne, fylt med tusenvis av gigabyte harde fakta: Løping er en sport som suger like mye som golf, og kun de vakre kvinnene du møter på veien kan forsvare aktiviteten.

HØSTAKTIVITET: Jogging i kveldsmørket er flott som alternativ

trening, og noe jeg bedriver på høsten.

Norge Rundt

2011-10-17T22:28:00.000+02:00

Sladder fra vestlandet:

"Var på pub med mine to klubbkamerater i Stavanger SK, Roy Hegreberg og Sten Ove Jensen onsdag. Førstnevnte er veldig begeistret for belgisk øl, sistnevnte foretrekker cola. Roy legger opp, Puma satser hardere enn noensinne og går for klasseseier i alt han stiller opp i neste år."

Meldingen kommer fra min anonyme kilde på vestlandet, «Ingjerd, 16». Ingjerd er egentlig en mannlig turrytter med hår på bena fra Stavanger, og mer om det senere. For uinvidde, Sten Ove Jensen ligner doptatte Alexander Kolobnev på en prikk, og kjører som han har ~~BlomsterFinn i hælene~~ en hestesprøyte i låret. Fikk heltestatus etter å ha kjørt hele «Team-Crema-av-Hjul» av hjul alene, for så å bli vervet til «Team Crema». Mens dere venter på fakta om turrytteren fra Stavanger, får dere nyte bildet av en blodtrimma Puma fra Mortirolo anno 2010, og lese mer om ham i persongalleriet.

Pip pip!

2011-10-16T21:27:00.000+02:00

Fløy en liten påful gjennom vindu,

gjennom vindu, gjennom vindu,

fløy en liten påfugl gjennom vindu,

- en dag i mai

Tok en liten hasjklump,
skip skip skare, skip skip skare,
Tok en liten hasjlklump, skip skip skare,
- en dag i mai

Slik lyder altså den klassiske barnesangen med ukjent forfatter, som til daglig synges i barnehager landet rundt. Dette har selvsagt ikke noe med sykling å gjøre, den lille blå fuglen symboliserer bare at jeg nå har kommet meg på Twitter. I den store verden betyr dette fint lite, men for mine tre faste lesere i Latvia, betyr det kanskje mye. På sikt, skal jeg prøve å få opp en twitterfeed på bloggen, men inntil videre vet jeg ikke hvordan det funker.

Du kan følge meg på @HenrikAlpers.

Redacteurens analyse

2011-10-13T08:30:00.000+02:00

Jeg er heldig nok til å jobbe i to fantastiske sykkelmagasin. Min kjære sjef, Redacteuren aka Øyvind Aas, er en enorm kapasitet hva kunnskap gjelder. For å virkelig kunne ta og føle på lidenskapen og lidelsen i landeveissporten, har han valgt å være så ofte han kan i Tremezzo, Italia, en liten landsby ved Comosjøen. Det var Redacteuren som i fjor viste meg, og fortalte meg alt om Giro d' Lombardia.

Synes du dette er topp, gå gjerne inn på Landeveis side på Facebook og klikk liker. Da blir både jeg og Øyvind glade.

I går syklet Redacteuren løypen til årets Giro d' Lombardia, og med sin bunnløse kunnskap har han kommet med denne ~~analysen~~ avhandlingen:

...

ÅRETS: Litt annen rute enn i fjor, men Sormano er med,

både opp og ned.

Landeveissesongen avsluttes med den flotteste og av alle monument-klassikerne i helgen. Giro di Lombardia er klassiker-rittet for de med klatrebein og utfor-ferdigheter. I år mer enn kanskje på mange år.

Den nye ruten starter i Milano, noe som er standard vare. Nytt er det derimot at rittet avsluttes i Como-sjøens industriby, Lecco, snarere enn i turistbyen, Como. For å få til dette, uten å ta bort rittets høydepunkt, klatringen opp til Madonna del Ghisallo har ruten blitt lagt helt om i forhold til tidligere år. Testsyklistene i bladet Landevei testet de to rutene som har blitt brukt de siste årene under testsykling i fjor. Jeg har i høst testet alle de nye bakkene for årets rute, samt syklet de bakkene som også var med i fjor i den rekkefølgen de sykles i år. Inntrykket er et enda tøffere ritt, med flere lange bakker og spesielt tøffe utforkjøringer. Dessverre er det også i år litt for langt til mål etter forseringen av Ghisallo til at denne blir helt avgjørende for sluttresultatet, men feltet kommer garantert til å være sprengt i filler når det sykles opp de bratte stigningene opp til sykkelsportens aller helligste, det lille kapellet dedisert til syklister, Madonna del Ghisallo.

OPP OG NED: Giro d' Lombardi er ikke for småpiker.
Rittet er 241 km langt, med målgang i Lecco, byen hvor
Hushovd sto av i fjor.

Starten går som den ofte gjør i Lombardia, i motehovedstaden Milano. Herfra går det først flatt oppover Po-sletta før løypa møter den første, og rittets tøffeste bakke etter snaue 63 kilometer syklet.

Valcava: 63- 78 km
Gjennomsnittstinging: 8 prosent
Høydemeter: ca 1000 meter

Passo Valcava er absolutt ikke noe liten oppvarmingsbakke og til tross for at det er tidlig i rittet kan denne bakken allerede skille feltet. Posører som har startet i rittet for å vise frem nyervervede trøyer vil kanskje stå av allerede her. Jeg syklet ned denne bakken på tirsdag. Dette er et typisk italiensk småpass med smale veier, trange hårnålsvinger og bratte hellinger. Veien er flere steder en ren en-filsvei og svingene er veldig bratte i innersving. Flere passasjer opp mot 20 prosent må forseres på de om lag 1000 høydemeterne som klatres. Når rytterne runder toppen blir de møtt av en storslagen utsikt mot Alpene i øst.

UTSIKT: Herfra kan du se helt til Stelvio

Ved klarvær som det har vært denne uken kan man se helt til Stelvio-massivet med snødekte topper på over 3500 meter. En luftig og usikret utforkjøring på dårlig asfalt følger og tar feltet ned igjen til slettelandet mellom Bergamo og Lecco. På tirsdag var asfaltarbeidere i gang med å legge ny asfalt flere steder i utforkjøringen. Forhåpentligvis er dette fiks ferdig til lørdag. Et kort flatt parti leder feltet til neste lille kneik:

Colle Brianza: 115 – 123 km
Gjennomsnittsstigning: 4,7 prosent
Høydemeter: Ca 200
Colle Brianza er en liten hump på løypa og vil ikke ha noen innvirkning på rittets sluttresultat. Dog kan et tidlig brudd bruke denne kneika som en utskytingsrampe for å få et lite forsprang inn den neste store klatringen som starter så smått ved passerte 140 kilometer. Den neste bakken starter slakt nede i dalen, men drar seg til oppover mot landsbyen Asso. Her svinger veien hardt til venstre og stigningen mot Colma di Sormano er i gang:

Colma di Sormano: 146 – 159 km<
Gjennomsnittsstigning: 6,5 prosent
Høydemeter: snaue 700

Sormano er en ekte klassiker i Lombardia. Den har vært med i rittet mange ganger, men gjorde et moderne comeback i fjor. Tidligere år har rittet tatt snarveien opp Muro di Sormano, men rytterne slipper heldigvis det nå. Denne snarveien stiger over 20 prosent på smale og luftig vei. Den vanlige veien opp Sormano er en jevn og fin stigning uten de bratte rampene. Noen steder kniper det til over 10 prosent, men det går for det meste passe slake oppover her. Det er under 10 mil igjen av rittet her og ting vil begynne å skje blant favorittene. Vi kan forvente at det blir kjørt hardt oppover her, først og fremst av vinnerlagenes hjelperyttere. Da Landeveis utsendte (Altså Redacteuren) syklet denne bakke forrige uke tok den snaue 35 minutter.

Forvent tider godt under halvtimen opp her på lørdag. I fjor ble denne bakken avgjørende i rittet, men da var den også den siste stigningen i rittet før avslutningsbakken i selve Como.
I fjor var det også et realt drit-vær og iskaldt regnvær og temperatur ned mot 3-4 grader over toppen her ryddet opp i feltet. Det som Sormano ikke har i stigningsprosent oppover tar passet igjen i vanskelighetsgrad nedover. Colma di Sormanos vestside er vesentlig brattere og trangere enn østsiden og utforkjøringen ned her er krevende selv på tørt føre. I fjor i isregnet var det utforkjøringen her som ble avgjørende. Nibali tryna ut av seierskampen, mens teknikerne Scarponi og Gilbert befestet sin posisjon i teten. Utforkjøringen faller helt ned til Como-sjøen på drøye 200 meter over havet og vil være en konsentrasjonsprøve for rytterne. Med under sju mil til mål i bunnen av bakken vil utforkjøringen fra Sormano-passet igjen være avgjørende for sluttstillingene. Veiene ned fra toppen er så smale at følgebiler ikke vil kunne passere rytterne og en eventuell punktering ned her vil være fatal. Det har blitt lagt en del ny asfalt nedover her både i høst og før fjorårets ritt så veikvaliteten er relativt god. Trange, blinde svinger, blader og kastanjer i veien vil uansett gjøre det krevende og nervepirrende og skulle ta grep i årets siste ritt her.

Kuriosa: Rett nedenfor toppen av Sormano prepares det hver vinter langrennsløyper på noen sletter inneklemt i fjellet.

Vel nede ved Como-sjøen fortsetter svingene og de smale veiene. Mellom Nesso og Comosjøens perle, Bellagio. Det er så godt som flatt, men noen kneiker opp og ned stykker opp rytmen. Da Landeveis testpanel syklet lagtempo langs denne strekningen i øs pøs regnvær og skumring i fjor lå hastigheten likevel over 40 km/t i snitt.
I Bellagio begynner det som er Lombardia rundts kjennetegn og rittets ryggrad. Når rittet i år kommer inn i Bellagio fra vest blir klassikerbakken, Ghisallo ørlite grann lenger. Den lille bakken med det kjente navnet knekker til etter to høyresvinger forbi Bellagio.

Ghisallo: 186 – 195 km
Gjennomsnittsstigning: 5,4 prosent
Høydemeter: 465

Snittstigningen på Ghisallo virker på ingen måte avskrekkende, men de tørre tallene røper lite om den lange sletta midtveis i bakken. Bakkens første del derimot sier mer om klatringens vanskelighetsgrad. De første fire kilometerne stiger bakken over 340 meter, noe som gir en stigningsprosten på over 8% i dette partiet.

BRATT: Opp så fort som mulig.

Her møter rytterne skiltet med 14%-varsling og de vil møte korte partier med nesten 20 prosents helling. Etter den første bratte stigningen går det bortover og litt nedover før Ghisallo når sitt klimaks opp til Madonna del Ghisallo-kirken på toppen i Magreglio.

Ghisallo-klatringens andre del er ikke like bratt som den første delen, men slynger seg i velformede serpentiner oppover mot toppen. Her vil det stå tusenvis av entusiastiske tifosi (italiensk for fans) og heie til bakgrunnslyden av Ghisallo-kapellets klokkespill. Forvent å se favorittene helt i tet over toppen her.

Landeveis utsendte har syklet opp hele Ghisallo på 27 minutter, men da Johhny Hoogerland gikk i brudd opp her for to år siden forserte han hele bakken på drøye 21 minutter.

Utforkjøringen fra toppen av Ghisallo er først av det uspektakulære og raske slaget. Hastigheter opp mot 100 km/t må påregnes ned mot krysset i Asso der bakken opp til Sormano startet tidligere på dagen. I dette krysset vil rytterne så ta en skarp 140 graders sving til venstre inn i en liten kneik opp til Valbrona, før løypa slynger seg videre i trange serpentiner ned til Onno 200 høydemeter lenger ned. Her møter rytterne igjen Como-sjøen i form av dens østlige arm inn til målbyen Lecco. Fra Onno er det tre mil igjen til mål. De første 17 kilometerne herfra er til gjengjeld padde flate, inkludert to lange tunneler langs Como-sjøen. Forhåpentligvis har noen våget å stikke av fra feltet opp Ghisallo, men de vil slite med å holde unna for store felt bortover her. Avgjørelsen i rittet vil vi først få i den siste nye bakken i rittet, opp til Villa Vergano, rett sør for Lecco sentrum.

Villa Vergano-stigningen er ny i Lombardia-rittet og er ikke rare greiene, men på slutten av et så langt og hardt ritt vil den være nok til å avgjøre resultatet. Stigningsprosenten lyver litt da den første delen av bakken er vesentlig slakkere enn avslutningen. Som det passer seg i Lombardia er utforkjøringen ned igjen teknisk og bratt. Den snor seg gjennom trange bygater og inn til Lecco sentrum. Med bare ni kilometer fra toppen i Villa Vergano til målstreken vil det være avgjørende å kjøre hver sving mot mål som om det var en tempoetappe. En teknikker vil ha en klar fordel her. Heldigvis for rytterne i Lombardia rundt slipper de å hanskes med den kaotiske trafikken som for alle oss andre gjør Lecco til en by man helst sykler omveier rundt, snarere enn gjennom.

Hvem kommer til å vinne:
Årets versjon av Lombardia rundt inneholder flere høydemeter enn på mange år, samtidig er værmeldingen god og de siste store klatringene kommer relativt langt fra mål. Løypa som ble kjørt flere år på rad frem til i forfjor hadde tett med krevende klatringer og tekniske utforkjøringer mellom Ghisallo og målstreken i Como. I fjor ble løpsutviklingen sterkt preget av et forrykende uvær med iskaldt regn og nærmest stummende mørke de siste kilometerne. Værmeldingen for årets ritt tyder på tørre og fine veier og temperaturer på rundt 15 grader, altså ikke noe utslagsgivende.

Det vil bli spennende om den svært krevende bakken opp til Valcava allerede etter drøye seks mil vil ha noe som helst utslag i rittet. At Sormano kommer ganske rett før Ghisallo i rittet vil sansynligvis gjøre den historiske bakken mer utslagsgivende enn tidligere, da den har kommet som den første av en rekke bakker. Hele feltet vil vite at siste mulighet til å sprenge feltet, før den aller siste bakken, vil være opp her. Forvent et fyrverkeri forbi kapellet og sykkelmuseet som ligger på denne klassiske toppen.

Favorittene:
For å vinne årets utgave av Lombardia må man være en sterk klatrer og en særdeles dyktig utforkjører. Italienerne har flere som har lyst til å reise kjerringa etter et miserabelt VM. Se opp for parhestene Cunego og Scarponi på Lampre. Den lille prinsen, Cunego har vunnet her to ganger før og Scarponi var den eneste som klarte å følge Gilbert til målstreken i fjor. Vincenzo Nibali er italienernes tredje store håp. Sicilianeren er giftig nedover og vil få solid hjelp av Ivan Basso oppover. I fjor var Nibali med helt i teten over Sormano, men gikk på trynet i en av de aller siste svingene på veien ned.

BMC vil sansynligvis kjøre for den trofaste hjelperytteren
Mauro Santambrogio som har de kvaliteter som skal til i Lombardia. Landeveis utsendte ble senest i forrige uke passert av den lille italieneren på vei opp Ghisallo. Han hadde blikket på watt-måleren og tankene på lørdagens viktige sesongavslutning. Mauro tok åttende plass i regnværet i fjor.

Danske Jacob Fuglsang må sies å være en av de heteste favorittene. Den tidligere verdensmesteren i terrengsykling har vært i teten på slutten av Lombardia de siste årene og var med i ledelsen helt til slutten i fjorårets utgave. I mål kom han på fjerdeplass. Dansken er en dyktig klatrer og en sikker utforkjører og er Leopard-Treks klare kaptein på lørdag.

Frederik Kessiakoff må også kunne sies å være en outsider til en pallplassering på lørdag. Også han tidligere terrengsyklist og lagkamerat med Fuglsang. Keke, som han kalles bor og trener i området rundt Como-sjøen og lå lenge an til en plassering helt i toppen i årets knallharde Vuelta før magesjuken tok han. I VM var klatreren ute av sitte rette element, men viste at slappheten har sluppet taket. Keke har slitt med å få støtte i Astana-laget, men heldigvis har Vinokourov valgt å utsette sitt annonserte sesong-comeback til temporittet Chrono des nations litt senere i høst. Keke vil være kaptein for et Astana-lag for en gangs skyld bestående av ikke-Kasakstanere som er villig til å ofre seg for andre enn Vino.

Philip Gilbert må sies å være den aller største favoritten, som han er i omtrent alle endagsritt han stiller i. Han har vunnet de to siste utgavene overbevisende og med full kontroll og vil ikke være fornøyd med noe annet enn seier i år heller. Han har ikke vært like uslåelig på høsten i år som i fjor, men Lombardia er en del hakk mer viktig enn de onsdagsrittene han har deltatt i siden VM.

Jelle Vanendert er i form av å være lagkamerat med Gilbert, nesten utelukket fra å vinne rittet, men han kan bli brukt taktisk og dermed overraske. Omtrent som når Thor ble satt sjakk matt i Roubaix. De ekstra lange bakkene vil passe den magre belgieren godt.

Peter Velits er HTCs mann for det kuperte rittet. Han har tidligere vist stor form i Spania rundt og har sikkert lyst til å vise seg frem sammen med resten av HTC-laget, som gjør sin siste innsats i drakta. At Cavendish er med på lagoppstillingen fra start vil ha lite innvirkning på taktikken da han sansynligvis kommer til å stå av tidlig.

Daniel Martin må sies å være Garmin-Cervelos kandidat til en pallplass. Iren som er fetteren til en annen kandidat, Nicolas Roche viste god klatreform i Spania rundt. Martin har en høy stjerne hos Jonathan Vaughters og vil få god hjelp i rittet, blant annet av vår hardt arbeidende hjelperytter Gabriel Rasch.

Hos Team Sky er flere kort å spille på. Thomas Lövkvist har alt som kreves for å prestere i Lombardia, men har ikke vært helt i toppform de siste sesongene. Han har litt igjen før 2009-formen er inne og må nok finne seg i å være hjelperytter for en av Skys klatrere som er i form, Rigoberto Uran. Colombianeren var nære på i Giro di Emilia forrige helt og viste under Touren hvilken eminent klatrer han er. Sky har også en outsider i Michael Rogers og ikke minst i vår egen klatrekonge, Lars Petter Nordhaug.

Nordhaug stod for en heroisk innsats i søleværet i fjor og kom seg i mål som nest siste mann i fjorårets ritt. Han satt likevel bra med over Sormano, men gikk på en real smell på slutten. Nordhaug har vært i god form i høstrittene i Italia og har støtte i Sky-laget til å trå til på lørdag. Simon Gerrans er en annen på Sky som kan gjøre det bra i det kuperte rittet.

Samuel Sanchez må sammen med Gilberg og Fuglsang, Cunego og Scarponi sies å være en av de aller største favorittene. Euskatel-rytteren har vært nære på her flere ganger. Og kom på andreplass senest i 2009 da han ble slått av Gilbert helt på slutten. I fjor tok han sjetteplassen. En relativt mager sesong for olympiamesteren kan reddes med seier på lørdag. At han er blant verdens beste utforkjørere kan ikke skade.
Bauke Mollema fikk et lite gjennombrudd ved å runde Sormano som førstemann i fjorårets ritt. I år har han virkelig funnet formen på høsten og har nok pekt seg ut Lombardia som en real mulighet til å ta steget opp som Rabobanks ledende mann i fjellene. Den unge nederlenderen med latex-allergi vil gripe hardt rundt Shimano-hendlene uten gummi-trekk å gi alt opp Ghisallo.

Landeveisredaksjonens tips til pallen:
1. Gilbert
2. Fuglsang
3. Nibali

Giro d' Lombardia

2011-10-11T22:35:00.001+02:00

Det er like tåkete inne på caféen som ute. Kondensen skaper dårlig sikt, til en dyp tv med dårlig signal fra en gang tidlig på nittitallet. Ute er det beinkaldt, regn og tåke. På en lørdag i midten av oktober i nord-Italia, på toppen av Sormanno, venter vi sammen med lokale tifosi. Rytterne har kjempet i fire timer, i temperaturer ned mot frysepunktet. Lokale og tilreisende presser seg sammen i det gamle lokalet.

Flere av rytterne bryter på første bakketopp. Da regnet kommer etter halvkjørt løp, står enda flere av, inkludert vår egen verdensmester Thor Hushovd. På vei opp til det hellige stedet Ghisallo blir det kjørt hardt, og på vei opp til Sormano setter kanonene inn støtet.

– Nå kommer de! Nå kommer de!

Vi går sakte ut. Det klakker i sykkelsko. Mange står i tights, men gamle menn i frakk og sixpence er like entusiastiske som de tilsyklende. Da Bauke Mollema, den unge og spedbygde rytteren fra Rabobank halser først over toppen, heier vi pliktoppfyllende. Ingen venter egentlig på Mollema. Da feltet kommer, med Scarponi, Nibali, Gilbert, og Evans, eksploderer det.

– Forza! Forza! Forza Scarponi! Forza Nibali!

Over 80 ryttere passerer oss. Noen skal til mål, men over 40 mann bryter der og da. De går av sykkelen, ti meter fra oss, og trasser inn i nærmeste lagbil. Noen går inn i bilen til et annet lag. Sesongen er over. I sykling er det førsteplasser som teller.

Ned fra Sormano er det speilglatt. Den stupbratte asfalten er full av løv. Gilbert henter Mollema, og tar teten. Nibali velter. Michele Scarponi kjører seg opp til Gilbert, men den unge belgieren leker barneskirenn med den hjemlige favoritten, og tar sin endte seier for året. Alle i caféen sukker.

Det kommer bare 33 mann til mål i Giro d' Lombardia 2010. Mens arrangøren pakker sammen, kommer Lars Petter Norhaug alene til mål i høstmørket. Han er nummer 33, sist av de fullførende.

...

Giro d' Lombardia markerer slutten på proffenes lange og harde sesong. Det er den vakreste klassikeren. Den foregår i det flotte landskapet rundt Comosjøen, og inneholder harde stigninger, smale veier, og ofte spektakulære utforkjøringer. Ofte krones rittet av et ufyselig vær. Vi finner favoritter som har peilet ut dette monumentet som sesongen store mål, og vi møter hjelperyttere som kjører som gale, på jakt etter ny kontrakt for neste sesong.

Førstkommende lørdag er det nok en gang tid for Giro d' Lombardia. Da er det bare å skru av telefonen, tuppe ut damene, benke seg i sofaen, og nyte syklingens vakreste klassiker.

LANGS VANNET: Store deler av traséen til Giro d'Lombardia

går langs Comosjøen, et av verdens vakreste steder.

VÅTT OG KALDT: Da Philippe Gilbert kom alene til mål i

Como i fjor, var det fire grader og regn.

Slanger er som kvinner

2011-10-08T17:24:00.004+02:00

Jeg får mange hyggelige henvendelser. Jeg får mange mailer om sykler, og noen etterlyser mer stoff om testing av diverse utstyr. Jeg møtte en kar her en dag som lurte på om jeg hadde noen gode erfaringer hva gjelder sykkelslanger, og jeg vil påstå jeg har det. Jeg spurte min gode venn Kramer om han hadde noen innspill, og vi var stort sett enig i det meste om slanger.

...

Sykkelslanger er som kvinner. De kommer i alle varianter, både tykke og tynne. Skal du på en hard tur i skogen, er det en fordel med en skikkelig feit en. Det finnes folk som cruiser rundt på Aker Brygge med de tykkeste slangene, men dette er helt feil. Det er i skogen de hører hjemme. I skogen kan du ha med et par tynne nødslanger, men det pleier som regel å gå til helvete med de tynne med en gang. De tåler ikke en dritt, og i tillegg er de sinnsykt kostbare. De er rent jåleri, og det er stort sett folk som må kompensere som går for tynne slanger.

Det er veldig forskjellig hvor lenge en slange varer. Det finnes ingen fasit, den eneste du vet er at før eller siden går det til helvete. Noen slanger ryker nesten med en gang, og noen slanger varer så lenge at man blir regelrett lei av dem. Jeg har opplevd å ha slanger så lenge at jeg rett og slett ikke tør å bruke dem lenger, og jeg har opplevd slanger som ryker før de kommer ut av døra. Noen slanger smeller og skader deg når de ryker, mens andre bare har små skader, slik at du bruker måneder før du finner ut at det er slangen, og ikke deg det er noe galt med.

DOBBEL MORO: To slanger kan by på mye moro, selv om det for

folk flest er mer enn nok å håndtere bare en.

Det finnes andre trender også. Det finnes en rekke folk der ute som kjører såkalt slangeløst oppsett. Dette er et konsept som er funnet opp, da noen mener det er mye mas med slanger. Dette er forsåvidt riktig, men jeg mener det er minst like mye mas å kjøre slangeløst. Det krever kunnskap og teknikk å kjøre slangeløst, og når uhellet er ute for en slangeløs syklist er det vanskelig å bare dra frem en slange. Det blir mye mas, og slangen vil liksom ikke være med på moroa.

Det er viktig å sørge for å kaste de gamle slangene når de er røket. Mang en gang, uvisst hvorfor, har jeg tatt med meg ødelagte slanger hjem, istedetfor å kaste dem med en gang. Du vil ikke tro hvor forbanna det er mulig å bli, når du stikker på tur og oppdager at du har med deg en slange du har brukt før, og som ikke virker denne gangen heller. Det er mulig å reparere ødelagte slanger med lappesaker, men det er i nesten alle tilfeller en midlertidig løsning. Det finnes folk der ute som lapper slangen om og om igjen og kaller det gjenbruk, med det er ikke noe som er så deilig som en helt ny slange når den gamle ryker.

TJUKKAS: Selv om slangen kan virke liten og tynn inne i et dekk,

blir den ganske så tykk når du tar den ut av sitt rette element.

Man kan strengt tatt ikke få nok slanger, forbruket er endeløst. Hjemme er det greit å ha et stort lager, og det er slettes ikke dumt å ha et par på jobben også. Når jeg reiser, har jeg alltid med egne slanger. Det er vanskelig å vite hvordan tilgangen er på slanger dit du skal, og det er utrolig dumt å være strandet oppe i fjellene i Sveits, og spørre noen om de har en ekstra slange. Det er slettes ikke alle som har det, og langt færre som gir fra seg slangen sin til fremmede sånn helt uten videre. Du får tak i gode slanger i stort sett alle internasjonale storbyer, men du vet, bedre føre var.

Når sesongen nærmer seg slutten, er det stort sett slutt på slangene, og likeså bruken av dem. Det er fort gjort å bli sliten. Det kan være godt med en pause. Jeg pleier å bestille nye slanger i midten av oktober. Jeg tar rubbel og bit, jeg går for både tykke og tynne. Jeg lar dem ligge til jeg finner ut sesongplanene, og så tar jeg dem frem og bruker dem. Om noe skulle gå rett vest har jeg uansett flere hjemme.

Om du trenger slanger, finnes det mange slangesider på nettet, og her er mine favoritter:

~~http://q500.no~~ http://chainreactioncycles.com
~~http://sukker.no~~ http://cyclecomponents.se
~~http://match.com~~ http://bikeshop.no

NY SLANGE? På denne siden finner du slanger til alle formål.

Poengras og sjalusi dominerte årets B-8

2011-10-07T12:54:00.008+02:00

Tradisjonsrike Børsen 8-timers gikk av stabelen sist tirsdag. Rittet bød på et stort kursfall, et større krakk, og et blodig fall fra Børsen selv.

Fire av deltagerne møtte opp på Børsen klokken 1600, og ble møtt av friske formaninger fra en ikke-deltager (se bilde). I tillegg til Børsen, hadde triatleten Lars Wessel Plumbo Hansen, trubaduren Dogma-Larsen og nordlendingen Terje Tysland møtt opp. Med en bruddskjør verdensøkonomi trillet de fire i vei, og det gikk ikke lenge før dagens første uhell dukket opp. Dogma-Larsen hadde kjøpt Crankbrotherspedaler. Uhellet oppsto da han valgte å bruke disse pedalene. Undertegnede raidet kontoret til Fri Flyt, og det går ubekreftede rykter om at Redacteuren ikke lenger har Crankbrotherspedaler i skapet sitt. Dogma-Larsen fikk med dette –2 poeng, noe som gjorde Dyret sjalu. Dyret hadde også Crankbrotherspedaler som han valgte å ta i bruk, –2 poeng og ny Shimanopedal på Spinn på Storo. Kursen på Crankbrothers sank etter dette drastisk.

SOSIALIST: Børsen tok situasjonen utenfor Børsen med knusende ro

Før Maridalen var altså da undertegnede, Børsen, Triatleten Plumbo, Dogma-Larsen, Terje Tysland, Dyret og fotograf Van Eick på vei mot skogen. I Maridalen skulle vi møte KøbmannsLars og Kramer. For å rekke arrangementet, hadde Kramer stått i Maridalen og ventet lenge. I Maridalen møtte vi Købmannslars, og ved Kikut ringte Kramer og sa han var for sen. – 10 poeng til Kramer, men +10 fordi han kjørte som besatt og tok oss igjen og +10 poeng fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen. Fulltallige kunne vi omsider få fart på kostene, men så ble Dyret nok en gang sjalu og punkterte for ytterligere –2 poeng. Plumbo fikk –1 poeng for å ha deltatt på Triatlon, – 1 poeng for at det var Norseman, – 6 poeng for å snakke om det, og –2 poeng for seksuell omgang med en triatlet (seg selv).

På stien mellom Gjerdingen og øvre del av marka ble fotograf Van Eick sjalu, og gikk for minuspoeng. Han dro av en eike og sikret seg –4. Ved Mylla mente Terje Tysland at det var mer motbakker i marka enn nedoverbakker, og får –1 poeng for piping. Kramer og Dyret ble nok en gang sjalu og kjørte både drithardt og feil. Dyret og Kramer fikk –2 poeng for feilnavigeringen, men Kramer får +10 fordi poeng fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen. Dyret får –5 poeng for stygge skotrekk. I neste stiparti ble det igjen tid for sjalusi, og Terje Tysland røsket av kjedet i frustrasjon, for nye –5 poeng. Kramer veltet også og fikk –2 poeng for fallet, men Kramer får +10 poeng poeng fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen. Terje Tysland får +5 poeng for å fikse sin egen sykkel, og minus 5 poeng for å smuglytte på banjomusikk i helgene. Plumbo fikk +10 poeng for å ha Raphatøy, og –10 poeng for å ha svømt over 1000 meter på en gang.

For tredje år på rad ble det kjørt feil, i år var det skivebom og blindvei et eller annet sted mellom Spålen og Ringkollen. Børsen sto for kursvalget, og får –5 poeng. Inn i neste stiparti gikk han på trynet, for nye –2 poeng. Børsen bekreftet med dette hvorfor han går for å være lur:

– Jeg landet på hodet, men fikk bare vondt i ræva, sier han til bloggen.

Videre i stipartiet gikk jeg selv på snørra og sikret meg –5 poeng for fallet og – 5 poeng for piping. På vei til Damtjern og kaffe ble Børsen sur og punkterte, og sikret seg –5 poeng til. Alltid joviale Købmannslars dro frem kaffen og humøret, og sikret seg +20 poeng. På Damtjern punkterte Kramer, og sikret seg –5 poeng til, men også +10 poeng fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen. På Damtjern ventet LierBørsen, pappen til Børsen på oss med Kaffe. Da ble fotograf Van Eick glad, og så slik ut:

GLAD: Fotograf Van Eick satte pris på kaffen

LierBørsen og hans sønn Børsen fikk for stuntet på Damtjern +50 poeng hver. Etter dette bar det mot Kleivstua, hvor deltagerne kunne velge mellom kort eller lang rundt. Fotograf Van Eick, Købmannslars, Terje Tysland, Plumbo og Dogma-Larsen valgte kort løype. Børsen, undertegnede, Dyret og Kramer valgte å fullføre hele løypen, og står igjen som de eneste ekte fullførende av årets Børsen 8-timers. Børsen fikk – 50 poeng for å ikke bli med til Røa, og Kramer fikk ytterligere +10000 poeng poeng fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen.

Dette gir oss følgende resultatliste:

Kort løype:

1: KøbmannsLars, 20 poeng

2: DogmaLarsen, –2 poeng
3: Van Eick, – 4 poeng

4:Terje Tysland, – 6 poeng

5: Plumbo, – 10 poeng

Lang løype, ekte Børsen 8-timers:

1: Kramer, 50000 poeng for å simpelthen se så jævla bra ut på sykkelen

2: Dyret, – 11 poeng

3: Alpers, – 10 poeng

4: Børsen, – 12 poeng

Vi gratulerer KøbmannsLars som vinner av kort løype. KøbmannsLars passer profilen til Børsen 8-timers svært godt, og vi håper han stiller også neste år. Vi vil også gratulere Kramer, fordi han simpelthen ser så jævla bra ut på sykkelen.

MANNEBEIN: Kramer er griselekker, både på og av sykkelen.

INFO: Diverse metadata uten link.

I tåka med Kramer og Beinløs

2011-10-02T22:38:00.003+02:00

.

Ved foten av fjellet, ble tåken tettere, og lyset fra følgebilen gjorde sikten enda dårligere. De så ingenting før det var rett foran dem. Bak seg, kunne de høre lyden fra publikum som jublet over forfølgergruppens heseblesende jakt. Lenger oppe i fjellet bukket radioene under for regnet. De to hadde ikke snakket sammen hele dagen, men Vallez vendte seg nå mot Champoutier.

– Nå kommer ulvene. Vi må angripe sammen, ellers er det slutt.

Champoutier reiste seg. Ansiktet hans var markert, av regn og kulde. Vallez fulgte, og sammen økte de forspranget til forfølgerne med minutter. De holdt farten høy. I tåke så tett at selv herren trodde skaperverket var på bristepunktet, så ikke Vallez at Champoutier angrep på andre side av veien, en kilometer før mål. Over streken ble han nedkjølt og medtatt ført bort av sin soigneur, Bertice Plastrand. Tretti sekunder senere, jubler Vallez over mål som han har vunnet. Kaoset er totalt.

...

Lørdagens langtur var lang, våt, og etterhvert kaotisk og kald. I tett tåke gampet jeg med Kramer og Beinløs oppover Tryvann. Der oppe, klarte vi kunststykke å miste hverandre, alle tre. Jeg måtte faktisk sykle hjem helt alene. For de som kjenner Kramer og Beinløs kommer ikke dette som en overraskelse. Det var en fantastisk dag.

Tåken var tett som dommedag

B-8, førstkommende tirsdag

2011-10-02T13:04:00.000+02:00

Vi benytter søndagen til å minne om tirsdagens B-8, den åtte timer lange høstklassikeren gjennom hele Nordmarka. På facebookgruppen som jeg ikke evner å linke til er vi allerede 11 påmeldte, inkludert tre som sier de ikke forstår hva forpliktelser betyr. Tar vi med alle de som trodde de hadde baller som så skylder på sjefen og kona, tipper jeg det blir fem til start.

Uansett, B-8 er en tur som starter ved Oslo Børs tirsdag 04.10 klokken 1600. Vi er tilbake på Røa ca 2400. Du er selv voksen, og vet hva du skal ha med på en slik tur. Vi gjør dette fordi det er sabla moro.

Vel møtt!

Årets B-8 har nå fått egen logo

EXTRA!! Børsen grøftepryler langrennsløper!!

2011-09-28T23:09:00.000+02:00

Alltid fornuftige og meget seriøse Børsen, mannen bak sitater som «Jeg skulle ønske jeg kunne men har ikke lyst», og «Verdier må skapes før de kan deles», ble i kveld observert syklende i mørket i Sørkedalen. Det var i reneste tjuvtreningsstil på lik linje med Knut Crema Borbe den svært velholdne mannen fant det for godt å grøfte skiløperen. Angrepet kommer kanskje som et sjokk på enkelte, men treningskompiser av Børsen har den siste tiden merket en markant holdningsendring, med en attitud ikke ulik artikkelforfatterens. På forrige ukes tjuvtreningsøkt rundt Tofte, ble han invitert på skiltspurt av turrytter og kremfotograf Van Eick. Med syrlig arroganse lød svaret «Det er to ting jeg ikke gjør, og det er å spurte mot folk med sekk, og å spurte mot folk med hår på bena. Vennligst siter meg», med klar adresse til Van Eick, som hadde både kamerasekk og ~~høstpels~~/ turrytterpels på bena.

På kveldens økt var det både kraftig lys og et skikkelig horn på Børsens sykkel, og da rulleskiløperen som lå sist i treningsfølget kjempet med nebb og klør, valgte Børsen å tute høyt, lenge, og si «du er sist, du må dra på», før han vendte seg mot sin treningskompis og sa «jeg liker å gjøre sånn». Rulleskiløperen er i følge Sørkedalsposten nå ute av grøfta, men fremdeles sterkt preget av angrepet.

Børsens endrede kurs den senere tiden kommer et skremmeskudd til deltagerne på neste ukes B-8, den årlige åttetimersturen gjennom hele Nordmarka. Der har han ikke tenkt til å spare på kruttet: «Jeg driver med sykling fordi det er gøy, ikke for å ha det hyggelig» sier han, og mener Revensen er hans sterkeste utfordrer den kvelden. «Nybakte norgesmestre er ofte vanskelige å kjøre av hjul», er alt han har å si om Revensen.

Børsen var i kveld ikke tilgjengelig for kommentar.

Slik ser sykkelhornet til Børsen ut

Straks tilbake!

2011-09-28T17:20:00.000+02:00

Beklager skrivesperren! Det har vært begivenhetsrike dager i det siste, med både bryllup, tjuvspising, tjuvtrening samt en vakker drøm om en dame fra Texas som kjører pickup.

Plutselig tilbake!

NRK P1 og andre ting som gamliser liker

2011-09-10T08:51:00.002+02:00

Det hadde aldri vært noe galt med dametekket. Selv uten flott bil. Han kjørte en gammel Skoda. Og det var altså inni bilen at erkjennelsen kom, men han skammet seg ikke. På vei til arbeid tittet han i bakspeilet og dro kjensel på en kjekkas. Ikke uvanlig, men kjekkasen nynnet til P1, og hadde gjort det hele uken. Trafikknyheter, Dolly Parton, Bjøro Håland og ekspertutallelser fra fagpersoner i relevante stillinger var plutselig blitt en kilde til livserfaring.

I samme sekund forbannet han seg over frekkaser i trafikken, og selv om han likte unge og vakre piker, syntes han skjørtelengden var blitt vel kort. Sofakroken hjemme var blitt det tryggeste sted på jord, han handlet det samme hver uke, kunne alle ministerpostene på rams, vasket hvitt tøy på fredager og farget i ukedagene, han hadde gått fra Internett til papiravis og visste godt kursen på stokk, hatt og gebiss. Forbi bilen fartet det lømler i alle aldre, pøbelunger med buksa på knærne og til og med voksne med skyggeluen bak frem. Ut av bilen steg han, krøkket og kroket, med dårlig rygg, senebetennelse i armen, skulderen, ankelen og kneet, samt jeksler som snart datt ut.

Men raseriet og frustrasjonen kom aldri, for han var mer behersket og distingvert enn noensinne. Med en fot i graven var det nå livet skulle begynne, formuen brukes opp, og langhårede T-baneramper settes på plass med syrlige digresjoner fra et langt liv. 31 vintre var passert, og den kjekke mannen var klar for å sette nok et lys i kaken.

...

Sånn! Sesongen i våres var riktig så god, men jeg anbefaler å ikke ha jobb skal du satse skikkelig. Sommerens prolaps satte en skikkelig stopper for høstsesongen, men nå kan jeg hvertfall gå og sykle igjen.

Ellers vil jeg rett og slett gratulere meg selv med dagen!

Om Gammern og Bare Trening på Sinsen

2011-08-31T22:48:00.000+02:00

Jeg møtte en gammel kompis her om dagen. Han i seg selv er verdt mang en historie, men det er nå en gang gymmen han driver som fikk meg til å skrive en sann epistel.

Jeg skulle besøke et kvinnfolk den dagen, og på vei til Carl Berner møtte jeg Gammer’n, en skrikhals fra Oslo Øst jeg hang med tidligere. Gammer’n har åpnet treningssenteret Bare Trening på Sinsen. Han dro i gang kværna, og inviterte meg inn for en titt. Konseptet er enkelt, tren så mye du vil for 199 kroner i måneden. Billige treningssentere er ikke noe nytt, men dette er veldig enkelt: Jeg lar meg imponere av perfeksjonisme, og denna gymmen tar kaka. Den er perfekt for syklister og resten av øvrigheta. Vi snakker årsbeste med klar margin. I mangel på hatt tar jeg nå av meg buksa.

Vel inne blir jeg dratt bort til noe som minner om en spilleautomat, og dette er senterets hjerte. Her er ingen resepsjonister, i stedet puncher du inn navn, adresse og annet personalia, og får medlemskortet ditt med en gang. Maskinen tar bilde, du betaler med kredittkort og kan sjekke hvor i løypa du ligger an med betalinger. Kortet er bombesikkert, inn kommer du ikke uten å ha betalt, det sørger en solid sluse for. Jeg er ræva på EDB, men dette gikk knirkefritt.

Lyse og trivelige lokaler og annen eiendomsmeglerretorikk til side, inventaret er mer enn bare det. Frivekter, speil og benpress finner du i kjellern, ryddig anlagt. Det er logikk der nede, og siden senteret ikke er verdens største har de heller ikke pressa inn en enorm maskin som kun trener Latisimus Dorsimus. I hovedetagen finner du møller og sykler, slynger, matter, baller og diverse fastmaskiner samt kettlebells, noen tunge jævler Lance Armstrong liker å trene med. De øvrige tjenestene er for det meste elektronisk styrt. Liker du ikke medlemskortet ditt, kan du kjøpe en nøkkelring i stedet med kreditt på. Både nøkkelringen, hodetelefoner, mat og drikke kjøper du fra en automat. Dusjen vasker seg selv med jevne mellomrom, og mens vi prater om gamle dager titter vi på spinningsalen.

Her finner vi spinningsykler som faktisk er operative, storskjerm og forskjellige programmer gjør dette veldig enkelt. Det er felles gruppetimer med faste programmer til enkelte tider, og utenom dette kan du velge blant ferdig programmerte økter. Til min store glede fant jeg også flere økter jeg kjører på rulla, vi snakker økter som faktisk passer til syklister, ikke tullebukker som har surra seg borti feil fremkomstmiddel. Pulsbelte finner du på stedet, og nødvendige data kommer på skjermen foran deg. Og ellers er senteret som de forrige senterne mannen har drevet. Det er strøkent, alle apparater virker, det er alltid papir og spray tilgjengelig, det er rent, du kan ta sol, og du slipper uinteresserte tenåringer bak kassa.

Vel ute har jeg altså vært på en slags sci-fi omvisning, på et sted hvor betaling, låsing, lukking og selvsagt trening fungerer skikkelig knirkefritt, helt uten mennesker involvert. Det er svært sjelden jeg uttaler meg saklig om produkter eller tjenester, men dette er altså en av dem. Bare Trening på Sinsen er bedre enn bra, det er teknisk innovativ, og det er et velkomment supplement for syklister. Bare Trening på Sinsen har valgt egenskaper fra øverste hylle, og her kan du trygt bruke 199 kroner i måneden, enten du vil bli stor, sterk, eller bare som meg, sinnsykt ~~god til å sykle~~ glad i å sykle.

Øvrige faktaopplysninger om hva du får for 199 riksdaler i måneden finner du på hjemmesiden til Bare Trening på Sinsen. My two cents :: dra dit!

EN OG EN: Hjemmelaget døråpner skal helst se bra ut.

Dette har gutta laget selv, da tilgjengelige leverandører på markedet

ikke hadde gode nok løsninger.

BALLER FOR ALLE: Kjerne-og øvrig musklatur kan trenes med

tunge medisinballer og kettlebells. Sistnevnte løsning brukes daglig

av Lance Armstrong.

GOD PLASS: Enda flere baller krever god plass. Etter at jeg ødela ryggen,

har jeg begynt å bruke en klassisk pilatesball i opptreningen.

GANSKE KULT: Løping er middels kult. Tredemøllene

derimot, er ganske kule, i lihet med resten av kondismaskinene.

I EN FRI VERDEN: Folk liker både fastmaskiner og frivekter.

I kjellern finner du et godt utvalg av sistnevnte, inkludert en

skikkelig benpressmaskin, slik at du får trent spurtmusklaturen din.

PRIMITIV PANTEAUTOMAT: En rød tønne med hull i lokket til tomflasker

sørger for at de ikke settes OVERALT slik som på diverse andre steder.

RENHOLDSVERK: Tørkepapir, spray, og et sted å putte papiret etterpå. En

definitiv selvfølge, men slettes ingen selvfølge overalt.

Kaffepiken

2011-08-15T18:22:00.000+02:00

Det var ikke rent lite som foregikk da jeg bodde på Carl Berner, og en skulle kanskje tro det var episoden med halalgrill i borettslagets felles vaskekjeller, eller da jeg våknet med formannens strømpebukse på hodet oppå tørkestativet som til slutt fikk meg til å flytte. Det var dog summen av gale damer, som omsider ble tungen på vektskålen. Det var uansett i slutten av denne perioden jeg møtte henne, ikke lenge etter jeg hadde begynt å sykle. Jeg var turrytter med hår på bena, og akkurat blitt fortalt av øvrigheta at kaffe er bra for syklister. Uansett, jeg var nonchalant antrukket i gårsdagens åpne skjorte, og trakk innom nærmeste kaffebar for en liten piff. Gjennom døren kom jeg, et blaff, og et vindpust som fyrte oss begge opp.

Hun sto der bak disken, vakker og tøsete.

Hun hadde et overlegent og frekt smil. Jeg dyttet solbrillene opp på nesen etter å ha målt henne opp og ned. Hun snudde ryggen til og vendte stjerten opp. Mens hun brygget en dobbel espresso, fikk jeg måle enda litt til, og hun likte det. Med begge albuene i bardisken, et nøttebrunt, klamt og stubbskjegget ansikt tittet jeg på mitt kommende bytte, og visste ikke at kaffekoppen hun laget skulle snu opp ned på alt. Hun var frekk, jeg var frekkere, og det skulle bli en kamp på kanten av stupet om hvem som trakk det lengste flørtestrået. Hun var selvsikkerheten selv, og trengte ikke si noe. Uansett mine, hun smilte frekkere. Uansett spøk, kompliment, frekkis eller kommentar, det prellet av. Uansett gest, smilet og selvtillitten hennes badet i skyggen fra min. Jeg gav meg ikke. Hun bød opp til dans. Ingen av oss ville gi seg. Jeg skulle til å spille mitt beste kort. Jeg var på høyden og enda litt til. Det var langt ned, men jeg hadde aldri falt før, og skulle absolutt ikke gjøre det nå. Jeg duftet kort på kaffen.

Så smalt det noe helt jævlig. I det koppen traff leppene var det game over. Det var den beste kaffen noensinne. Den hadde alt. Jeg kan ikke beskrive den. Det var mer en bare smaker som traff meg. Det var dyrisk elskov og feng shui. Det for forsakelse og oppstandelse. Det var etos, patos og logos i den koppen. Pupillene krympet og klokken stoppet.

– Hey? God kaffe Henrik?

Jeg sa ikke et ord. Jeg kunne ikke røre en muskel. Hun strøk meg under haken med pekefingeren, og gav meg et kyss. Siden kunne jeg ikke redegjøre for verken tid eller sted. Men noe skjedde, for jeg ble fratatt evnen til selvstendig tenking, og måtte kjøpe gardiner i helgene og stryke dem etterpå. Jeg hadde bare vage minner av at jeg ikke klarte å forlate henne. Det begynte bra, hun sto der morgen etter morgen med den samme selvsikkerheten som da jeg så henne for første gang og ga meg kaffe. Kopp etter kopp. Så elsket vi hele dagen lang, og morgenen etter fikk jeg ny kaffe. Det var den beste kaffen i hele verden, det var dop. Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte komme meg ut av det bisarre forholdet. Jeg hadde sluttet å ringe venner. Jeg gikk ikke ut døren. Jeg bleknet. Jeg snek meg langs bakken, men hver gang jeg nådde utgangsdøren sto hun der med kaffekoppen og fikk meg inn i huset igjen.

Ikke bare laget hun den beste espressoen du kan

tenke deg, hun hadde forhekset den i tillegg

Hver gang jeg prøvde å rømme, fikk jeg en kopp kaffe og så ble de neste 14 dagene historie. Jeg var forhekset av en kvinnelig barista. Jeg var i motsatt ende av den skalaen jeg var vant til å være. Jeg hadde mistet all selvtillit. Forholdet ble bare sykere og sykere. Var jeg uskikkelig måtte jeg lukte på nykvernet kaffe, og så sluknet jeg. Av og til, etter hun hadde brukt meg, måtte jeg sove i boden. Der bodde en kaffefugl i bur, Peder. Jeg sa opp jobben, og fikk hukommelsestap. Jeg husker bare bruddstykker, og det var en seng som knakk, en kaffekopp og en deilig rus.

Hver gang jeg holdt på å få et glimt av ansiktet hennes,

dukket det opp en kopp forheksende kaffe..

Heldigvis hadde ikke vennene mine glemt meg, og en dag omringet de huset. Gjennom vinduet så de mitt bedende, likbleke ansikt trygle om hjelp. En uttørket hånd skrapte nedover vinduet i det de rykket inn. Med kaffefilter for nesen overmannet de baristaen og bandt henne, og fikk dratt meg vekk fra vinduet. Jeg så ut som skrik, med store lilla ringer rundt øynene og langt smalt ansikt. Jeg tryglet og ba om å få bli, og hørte et eller annet om «intervensjon», «sykkel» og «nå» før jeg fant meg selv i baksetet på en bil. Ikke mange timene senere satt jeg på en sykkel, trillende utover Hurumlandet. På Esso på Klokkarstua ble det stopp, og en stor kopp sur, ikkenytraktet bensinstasjonkaffe fra et lekk pappkrus.

...

Sykling og kaffe går hånd i hånd. I disse dager leter jeg etter både maskin og kvern, nå er det slutt på pulverkaffe fra Friele. Jeg har drukket altfor mye dårlig kaffe i mitt liv, men det positive i dette er at jeg i det minste vet når jeg får god kaffe. Aller helst skulle jeg hatt en slik Raphamaskin, dog spørs det om ikke lommeboken vil det annerledes. Livet er uansett for kort til å drikke dårlig kaffe!

Ajaj, en slik maskin vil lille Henrik ha!

Mer forsmak

2011-08-09T09:24:00.002+02:00

Første tur med Landevei er akkurat avsluttet, og det blir som nevnt en riktig høydare som kommer i bladform. Storebror Kippernes hadde god kameraføring den aktuelle dagen, og her følger blinkskudd fra den hemmelige turen.

PRO: Hvite skotrekk og lukket munn.

GRØNT: Vakre dalsider, hesjet høy og hvitstiplet asfalt

TILSNAKK: Hør etter når jeg snakker til deg da!

Opphavsrett alle bilder: Kristoffer H. Kippernes

2012

2011-08-02T23:48:00.000+02:00

I følge Mayaindianderne og bygdetullingen Tage Tåkelur fra Sperillen, skal jorden gå under i 2012. I følge meg blir 2012 heller et godt år, særlig for bladet Landevei. I disse dager er vi på rundreise i Norge, og lager reportasjer for harde livet. Vi tilbringer natten i nasjonalromantikkens høyborg, og lager saker som kommer til å blåse fletta av selveste Dovregubben. Gled dere!

PLANLEGGING: Deler av redaksjonen tar en siste titt på kartet,

før morgendagens reportasjetur starter presis 0800.

Vi tester Sarpsborg!

2011-07-30T22:20:00.003+02:00

Terrengsykling er en morsom aktivitet som foregår på tørre flytstier og festlige utforbakker. Terrengsykling er også en sport som foregår i bratte motbakker og gjørmete traséer. I helgen var det NM i maraton, og jeg var klar til start. Sarpsborg var stedet og særlig mer er det ikke å si om Sarpsborg.

NM i maraton begynte tørt og morsomt, og jeg hang med teten ganske lenge. Så ble alt snudd på hodet, og derfra og inn ble alt bare enda verre. Det startet med en girvaier som løsnet, smack-smack-bæng-bæng og ti minutter i banken. Jeg fikk opp farten og selvtillitten mens jeg tok igjen et par feite turryttere, men det var fremdeles mye som skulle gå galt. På lånt og litt for liten sykkel fikk jeg så fordømt vondt i ryggen at det kjentes ut som podagra og galopperene lumbago på en gang, og så ville ikke bena gå rundt. Det var sabla hardt, og det var bare å gå i kjellern og lete etter rekvisitter. På desperat jakt etter en boks med whoop-ass fant jeg bare en gel fra Sqeezy. I følge Sqeezy Norge er gelen deres innovativ og mild mot magen. Dette er IKKE sant. Gelen hadde samme effekt som en hermetikkboks med erter, og drømmen om whoop-ass endte med ass-whoop.

Fra nå og inn var gode råd dyre. Med løs mage, vond rygg og ben som ikke går rundt er sykkelløp kjipt. Jeg prøvde å trå hardt men da fikk jeg vondt i ryggen, og når jeg satte meg opp holdt jeg på å drite i buksa. Kneip jeg tarmen igjen fikk jeg vondt i ryggen og da gikk ikke bena rundt og prøvde jeg å få bena til å gå rundt fikk jeg både vondt i ryggen samt muligheten til å gjøre i buksa. Når jeg holdt på å gjøre i buksa gikk ikke bena rundt, og når ikke bena går rundt går ikke sykkelen fremover. Det er bedre med en god trekant enn en ond sirkel, men det ble ingen trekant på meg i dag. Å gjøre i buksa er simpelthen ikke stas, men rent bortsett fra sykling hvor intens gnikking av ræv mot sete er en forutsetning, tror jeg bare pingpong for rullestolbrukere er verre idrett å gjøre i buksa på. Jeg følte meg etterhvert som en alkoholisert trygdemisbruker, og om det er slik de føler seg skjønner jeg godt de ikke orker å jobbe.

Med psyke som en labradorvalp på vei til avlivning ble jeg etterhvert tatt igjen av en junior, noe som er akseptabelt å svelge. Men da damene tok meg igjen forsvant det som var igjen av livsgnist, og jeg bestemte meg der og da for å bryte. Siden jeg overhodet ikke er kjent i skogene rundt Sarpsborg ble også dette umulig, og livets gang samt et desperat ønske om å bli kvitt lumbago'n fortest mulig tvang meg til å fortsette. Nede i kjellern var tilstanden desperat, døra opp hadde låst seg helt, og jeg veltet hyller og skap på jakt etter antilakserende EPO samt en massør. Etterhvert fikk jeg en rosinbolle og en viss gnist, men siden jeg var så godt i gang fortsatte jeg å sykle som en sjeløyd ape helt til mål. Vel fremme i Sarpsborg rev jeg av trøye og bukse før jeg med rak og bakoverlent rygg testet ymse og hittil uoppdagede sittestillinger på dassen til lærerværelset på Kalnes VGS, og stort mer er det ikke å si om Sarpsborg. Om du lurte ~~kjempet jeg meg til slutt inn på en råsterk~~ sjanglet jeg til slutt inn på en imponerende svak 46 plass.

IKKE dra til Sarpsborg.

Følg din borgerplikt!

2011-07-29T14:44:00.004+02:00

Bikkja leser landevei, gjør du?

Gillette overrasker med budsjetthøvel

2011-07-28T21:59:00.004+02:00

Sommertid er testtid! Etter fjorårets supertest av barn og ferielandet Danmark, tester vi i år sykkelrelaterte produkter. Sykling er dyrt nok som det er, og på et eller annet sted må det kuttes i utgiftene. Alt som kan skade en syklists vakre ben spøker man ikke med, men barberhøvler er rådyrt, og en lett frisering av raggen på bena koster fort 40 kroner, pluss utgifter til barberkost, varmtvann og en god lotion. Under mandagens innkjøp tok jeg barberbladet fra munnen. Opp i kurven gikk en liten klipspose med fire engangshøvler fra Gillette. Tirsdagens frisering av skjegget gikk brillefint, og med sengetøyet i tørketrommelen var det på tide å sjekke om Gillette Blue 3 holder vann for barbering av vakre ben.

Slik ser klipsposen med Gillette Blue 3 ut

Førsteinntrykk
Høvelen overrasker positivt rett ut fra pakningen, og er utrolig lett og stiv. Den er fleksibel i lengderetningen, og komforten er sånnsett på plass. Den glir naturlig nok ikke like lett som sin mange ganger så dyre storebror Mach 3, men den lugger heller ikke. Men for deg som trodde god gli var det beste en høvel kunne by på, føl deg snytt. Mach 3 og Fusion, tungvekterne på dagens marked er skikeklig godstog, to retningsstabile høvler for den som ikke vet å føre bladet rett frem. Men der Mach 3 og fem-bladede Gillette Fusion føles tunge og kjedelige, er enganshøvelen en skikkelig kvikkas. Den er lynrask og dønn presis i styringen, og smetter over leggskinnet. Som en laks på rømmen bykser den over kneskjellet, og etterlater seg intet annet en hud glatt som en barnerompe. Bekymringen om høvelen ville holde begge bena ble gjort til skamme, og vi sliter med å sette høvelen ordentlig på prøve. Den er en eplekjekk liten jævel som byr opp til dans, og det er absolutt ikke høvelen som etterhvert må ta en pust i bakken. Jeg legger høvelen til side, og skyller bena, og gjør en kort inspeksjon. Gillette Blue 3 har barbert som aldri før, til en fjerdedel av prisen, og med dobbelt så mye moro. Jeg tar frem kosten igjen, og trekker pusten dypt for den ultimate testen, hårcruxet i knehasen.

Denne mannen prøver å drive ut håret i knehasen ved hjelp

av en excorcist. Bruk heller Gillette Blue 3

Utsatt for umulige oppgaver
Nok en gang, høvelen fjerner alt hår. Jeg trenger ikke engang å kjenne etter, jeg stoler umiddelbart blindt på Gillette Blue 3. Aldri har knehasen og baksiden av låret mistet pelsen så lett, og når begge bena etterhvert er ferdige og klar for lotion, er jeg betatt av min nye dansepartner. Gillette Blue 3 tror jeg jaggu kan bli brukt en gang til også. Under den rituelle post-shave-dusjen svinner tankene hen til en enklere tid. Jeg lukker øynene, og ser for meg Coppi og Bartali, italienske eleganter som holdt benene blanke og fine med simpelt utstyr.

Dette brukte Bartali og Coppi da de barberte benene på 40 og 50-tallet

En vinner, men ikke for alle?
Noe av det første jeg husker fra mitt markedsføringsstudium, var en case om Gillette. Vi lærte at de i fattige verdensdeler, markedsførte eldre og enkle produkter som nye og moderne, og på denne måten kunne de holde liv i et produkt i flere tiår ekstra. Sånn sett vil jeg anta Gillette Blue 3 er en killer i f. eks Sverige. Fattigfolket Söta Bror eller ei, Gillette Blue 3 er en fantastisk høvel, som overleverer på alle områder. Det er absolutt ingenting å utsette på dens praktiske funksjon, men har du skrytt til dama at du har ræva full av penger, er det ikke denne du bør ha stående på badet. At den ikke er den av høvlene med best gli, gjør at den ikke passer for nybegynneren, du bør ha kontroll på barberingen før du går til innkjøp. Min kollega og nærmeste overordnede, Redacteuren, for de fleste kjent som Redaktøren, er en mann med mange kjepphester, primært hva gjelder korrekt rettskrivning. Redacteuren mente produktet bidro til økt forsøpling, noe som er feil. Totalvekten av fire engangshøvler med emballasje, er lettere enn fire løse blader til Mach 3 med emballasje. I tillegg kan du bruke den flotte klipsposen engangshøvlene kommer i, til f. eks å gjemme ting gjennom tollen.

Gimme gimme gimme!!! Christian Knees fra Team SKY

viser hvordan en velbarbert knehas skal se ut

Gillette Blue 3, stjerneklar sekser
Denne barberhøvelen er en stor overraskelse, som leverer på alle områder. Den er 15% lettere og 12% stivere enn Gillette Blue 2, og den har øket komforten med 4%. 17% skarpere blader gir oss en råtett barbering. Den mest fantastiske egenskapen er dog evnen til å rydde knehaser og kneskjell på ytterst elegant vis, og den lekne kvikkasen er kjappere enn sine storebrødre. Og det til en fjerdedel av prisen. Gillette Blue 3 byr opp til dans. Og selv om jeg ikke danser, har jeg funnet min nye dansepartner. Og når dansen er over, blir er det tid for nytt sengetøy, nybarberte ben og tidlig til sengs.

Timeout

2011-07-22T22:36:00.000+02:00

Dagen i dag er ikke noe annet enn urettferdig. Jeg er faktisk så lei meg at jeg ikke har lyst til å sykle en gang. Jeg håper denne dagen går over så fort som mulig, og jeg klarer bare ikke slutte å tenke på alle de som er er rammet. I kveld går alle mine tanker til alle som har det vondt.

De som ble til dem

2011-07-20T01:07:00.001+02:00

DEM: 

Pronomen,   objektform av I, de, personifisering, flertallsform, tilstand. Ofte omtalt som sjeleløshet, apati, individuell svakhet, uønsket gruppering. 

...

Øynene er kroppens sjel. Menneskers øyne har gjennom historien definert vinnere, tapere, ledere og følgere. Du kan lære mye om mennesker ved å se på øynene. Vi finner det gode, vi ser det onde, vi møter det fraværende, og vi opplever det falske. Ulike sinnsstemninger har ulike øyne, og vi kan lett se den nyforelskede tenåringen, den angrende synderen eller den hatefulle ensomme, bare ved å titte på øynene.

Noen blikk er det umulig å få taket på. Særlig øyne med panikk. Øyne som ikke lenger evner å handle. Øyne du ikke kan få tak i. På film, er øyne med panikk alltid vid åpne, stirrende ut av lerretet. De er hvite som vanlig, men det er umulig å se om pupillene er små eller store, eller hvilken farge øynene har. Øynene blir beskrevet med en myk, rolig men likevel ubehagelig fortellerstemme, lik den du forestiller deg nå. Du ser ikke om øynene ser til høyre eller venstre, eller om de prøver å kommunisere med deg. Den skrekkslagne og handlingslammede sjelen ikke klarer å takle virkeligheten du ser du kan se i øynene hans, den grusomme sannheten han snart skal få oppleve fra andre siden av glasset. Du vet du ikke kan hjelpe ham, og mens du ser han sakte men sikkert bli en av dem, stirrer du inn i øynene hans. Øynene til han som vet han skal dø. Du føler verken anger, skyld eller empati. Han blunker ikke. Du blunker ikke. At du er på den riktige siden av glasset, og ikke han, er et resultat av hardt arbeid, forsakelser, og vilje. Vilje, til ikke å bli en av dem. Han legger hånden mot glasset, og prøver å snakke. Du hører ikke en lyd. Hånden hans legger ingen merker igjen på glasset. Den er ikke varm, den er ikke kald, den er ingenting. Mens det bedende blikket hans forsvinner i evigheten, puster du lettet ut i et sekund, konstanterer at du var på rett sted til rett tid, før du fortsetter. Du er jaget. Du er en jeger. Det er nok av muligheter til å ende på feil side. Å se en god venn bli en av dem, en av de sjeleløse, fortapte og etterlatte, er hardt. Du fortsetter. Du ber stille. Du ber om ikke å bli en av de som ble til dem.

...

Rittsesongen er snart i gang igjen. Det skal igjen bli moro, og jeg er bare en av mange som gleder meg til å blø og svette for å gjøre det litt bedre enn på samme tid i fjor. I sommer har jeg syklet masse, og jeg gleder meg til å konkurrere mot gamle og nye, og gjøre alt jeg kan for å være i finalen i de mindre rittene, og gjøre en god figur i de store løpene. Det blir igjen på tide å kjempe hardt for å holde følge, vinne, eller ikke slippe, men det viktigste er å jobbe enda hardere for ikke å ende i bakleksa, ikke ende opp som en skuffelse for seg selv. Jeg gleder meg til å jobbe knallhardt og ta meg sammen, for ikke å ende opp med de som ikke gjorde det. For ikke å ende opp med de sjeleløse, de svake, de som ikke en gang kom til mål når de kunne. Dem.

Det siste du ser når kompisen din slipper feltet,
er et sett bedende, sjeleløse øyne.

Surt og søtt fra Monterey

2011-07-13T02:45:00.001+02:00

For tiden er jeg i Monterey og ~~sykler~~ jobber. Monterey er en liten fiskelandsby i California, og utenom all ~~syklingen~~ jobbingen får jeg tatt litt bilder som beviser at jeg ~~sykler masse~~ jobber masse, samt har fått mange nye venner.

Her er den famøse benken, fra filmen om Forrest Gump.

Se da pappa, se da! Se, pappa SE DA!!

PAPPA FOR @*%&$#"# SE !!!

Kalle Bern fra Cykeltidningen Kadens

pusser sine solglasögon.

Ridgeriding

Jäg skrems av den der tingen...

Slik ser det ut når Cykeltidningen Kadens er ute og skyter bilder.

Jaså, sier du det sier du?

Landeveisredaktør i Cykeltidningen Kadens er verken stor

eller sterk, men opp bakken skulle han.

Kuvelting for terrengsyklister

P R E S S E M E L D I N G

2011-07-10T17:55:00.004+02:00

Mjølner vinner Smøla Rundt!

Tidligere pikenes Jens og daværende kvinnemagnet på Smøla, min gode venn og treningskompis Mjølner, var i helgen tilbake på hjemlige trakter for å kjøre turrittet Smøla Rundt. På folkemunne blant damene ble Mjølner kalt Smølas raskeste mann, og i på lørdag viste han nok en gang bygdefolket hvem som kommer fortest, til mål altså. Mjølner var suveren, krysset mållinjen først og ble med dette historisk, det er aller første gang i historien at dette rittet arrangeres. Verken Smøla eller Mjølner kunne fortjent hverandre mer, og hele laget hans gratulerer. Mjølner kjører forresten på laget CK Oslofjord, som har valgt å fokusere på ryttere over 50 år, samt kjøre i pysj. Det var derfor et strategisk valg at laget signerte sørlandets største kvinnemagnet Geir Bisgaard, samt østlandets mest fregnete mann, Jarle Blazer Fredriksen. Laget er derfor hos øvrige best kjent som Team Bestefar.

Bloggen gratulerer Mjølner med seieren, men sliter litt med å finne arrangørens pressemelding. Et kjapt søk på google og Smøla Rundt gir oss dette bildet, og alle som har syklet løp forstår dermed at Mjølner må ha jobbet virkelig hardt for seieren.

HØYT NIVÅ: Deler av feltet fra Smøla Rundt

DER DE GAMLE BOR: Team Bestefar i lagpysj. Mjølner nr to fra venstre,
og ringreven Jarle Blazer Fredriksen til høyre.

US and A, flykapteiner og Henrik Mühlbradt

2011-07-10T02:17:00.002+02:00

Livet er ikke værre enn at gudene har sendt meg over dammen til California, sammen med tidligere sykkelbudkompis og terrengsyklist Henrik Mühlbradt. Nå har jeg aldri vært videre glad for å fly, men i Tyskland sto det en enorm Airbus A-380 og ventet på oss. Til dere som har fløyet jumbojet og synes det var stort, A-380 eiere jumbojeten and then some. To etasjer over hele rekka, 18 semi-deilige tyske flyvertinner, 3 homofile flyverter, kaptein, pursher og et par andre viktigperer i uniform tauet oss kjapt og greit til San Francisco.

STORT: Lufthansas A-380 er en skikkelig støver.

Skal visstnok ha 50000 hestekrefter og dobbelt clutch.

Når kapteinen prater , synes jeg dette høres ut som en mann som rett og slett har gitt opp. Entusiasmen, gleden og yrkesstoltheten er simpelthen ikke til stede lenger. Han er to fot fra å kjøre hele balja til bunns. Dette er så sant som det er sagt, etter at flyprisene stupte og selv øvrigheten fikk anledning til å fly, er det ingen som ser opp til kapteinen lenger. Folk vil fra A-B billigst og fullest mulig, og sitter gjerne trangt for å spare penger. Kapteinen er med dette redusert til en litt avansert bussjåfør. Der han prater om flytid og taxehøyde, er det ikke en kjeft som bryr seg. Jeg kjører også buss, tenker den sjabert kledde mannen ved siden av meg, og bestiller en øl klokken 0620. Tiden da kapteinene omgikk seg med deilige flyvertinner og hanket inn skjønnheter i enhver storby verden over er forbi. I dag får han ikke lenger ligge med noen i eget selskap, og han får tarifflønn. Det var noget mer piff i kapteinen ombord på A-380en, da dette var en skikkelig skute som gjør det mindre fly ikke klarer, nemlig imponere folk. Flyturen var tross sin modernitet en reise tilbake i tid, til da flyving var noe edelt forbeholdt de aller færreste.

USA er et stort land, med store bilder, store folk og store avstander. Landet har mye å by på, blant annet en by som heter Las Vegas, som er spansk og betyr Amerikas danskebåt. Syd for USA finner vi Mexico, et fattig land som produserer Mariachiband, en fjong musikkvariant helst ikke benyttet i hagebryllup. I USA finner vi også Texas, et Afghanistaninspirert samfunn som skyter folk som kommer inn i hagen sin, storbyen Miami, som er et slags fristed for folk som liker hvit blazer, og sist men ikke minst tettstedet Santa Monica, hvor du finner sykkelpolitiet fra dokumentarserien Pacific Blue.

Henrik Mühlbradt er en sedat skrue, og en forbausende bra kar. Utenom den tiden vi var sykkelbud har vi aldri hengt sammen, men det er utrolig hvor godt overens en kommer andre syklister. Det er et eller annet vi har i blodet, vi snakker delvis i koder, og vi har en enorm appetitt. Jeg har alltid vært plaget av rastløshet, og slitt mye med latskap i menneskene rundt meg. Det er faktisk helt utrolig at jeg har møtt min overmann i Henrik, men det plager meg ikke nevneverdig å bo på rom med en kar som tross jetlag syter over at jeg sover 0730 om morgenen. Dagen i dag har vi surret rundt i vakre Monterey, Pebble Beach og Carmel, sistnevnte et sted hvor Clint Eastwood har vært borgermester. Sånn ellers? USA er et land litt som sykling. Litt slitsomt, men sannsynligvis det kuleste i verden.

HIPSTER: Henrik Mühlbradt kjører

aller helst fixed, og hater lycra

VENNLIG: I US and A er alt og alle velkommen absolutt

overalt. Særlig rådyr.

BERØMT: Slik ser det altså ut,

håndtaket på sykkelen jeg brukte i dag.

HIPSTER #2: HipsterHenrik hanging out with local hipsters.

ON THE ROCKS: Etter å ha syklet i timesvis kom vi til

slutt til verdens ende, men heller ikke der fant vi meningen med livet.

Det er godt å kjenne man lever litt

2011-06-28T21:50:00.002+02:00

Grunntrening - god treningsperiode - tidlig opp - jobb - lunsj - kaffe - lunsj # 2 - 15.15 jippi - 15.30 sykkelbutikk - hjem - reparere - justere - pumpe - skifte - baggy stidrakt - grell bekledning - sinnsyk sykkel - Catlike hjelm - langtur sti - Oakley briller - Fossum - Haslumseter kapell - Brunkollen - Skytterkollen - Fossum - uten fotisett (!) - Brunkollen - Muren - punktere - slangeløssnerk i trynet - Pilegrimsleden - Øverland - Muren - Skytterkollen - uten fotisett (!) igjen - nesten - glatt - schwupp - bæng - kræsj - ikke sinnsyk sykkel - knuse hjelm - knuse klopp - lårhøne (seriøst, det var dritvondt!! Tar tilbake alt jeg har sagt om skrøpelige fotballspillere) - rope på mamma - ingen mamma - turgåer - skjenn - villmannskjøring - bla bla bla - ør i hodet - skjenn # 2 - da jeg var ung - bla bla bla - sippe - pipe - halte - gå hjem (glem det jeg sa om fotballspillere i sted, de er en gjeng late pillevrak) - æsj æsj - ajaj - skrubbsår - selvmedlidenhet - salat - bestille sushi - sove - en fin dag!

BØRSMELDING

2011-06-24T20:50:00.003+02:00

Børsen kjører i morgen Lillehammer - Oslo. Han gleder seg til å kjøre i rulla, og å kjøre rulle er det beste han vet.

Even Beinløs, min booty call

2011-06-23T23:04:00.002+02:00

Syklister trener mye og ofte, og det sies at de beste syklistene trener nærmere 80 % av tiden alene. Strengt tatt er jeg ikke altfor glad i andre mennesker, men trives med et par nære sykkelvenner for den gode samtale. Jeg nøyer meg med de få, vi finner alltid flyten og tonen på asfalten, uansett hva planen måtte være. Det bor i oss. Det bor i meg. Børsen, Dyret og Kramer er de nære landeveisvennene, mens hva gjelder terrengsykling blir alt annerledes. Det sitter ikke i fingerspissene. Jeg må søke partnere for skogsykling. Her er det jeg som må være hore, og selge meg selv for å bli med andre på stitur. Det er jeg som er underdog.

Men ikke med Even. Even stiller ikke krav, og han stiller ikke spørsmål. Han lurer ikke på hvorfor jeg ikke tok telefonen sist han ringte, og han plages ikke av å vite at jeg har andre sykkelvenner enn han. Når jeg ringer Even, er han alltid klar, betingelsesløst. Han blir glad når jeg ringer. Han vet vi skal kose oss, og bryr seg ikke om jeg koste meg med en annen bare timer tidligere.

Sykle?
Om en halvtime?
Fossum?
Snakkes snart!

Vi koser oss glugg ihjel. Vi viser hverandre nye og hemmelige stier. Vi hopper og danser i terrenget, og vi gjør det enten det er sol eller regn. Vi liker å kjøre fort i bakkene. Vi viser triks på veien. Når vi er ferdige, smiler vi til hverandre og gjør det en gang til. Og når våre veier skilles er det med trygghet. Even lurer ikke på hva jeg skal eller med hvem. Even vet at vi kommer til å kose oss glugg ihjel neste gang vi treffes også, og er fornøyd med det. Even elsker uforpliktende sykling. Han har ingenting imot om det blir med et par karer til underveis. Han synes ikke det gjør noe om vi tar bilder, og han har til og med foreslått å filme det hele. Og når vi finner et sted vi begge liker, gjør vi det om og om igjen. Han vet når jeg trenger pause, og han vet når vi skal gi gass. Han er alltid positiv, og synes ikke det gjør noe om ting går i stykker underveis. Han klager ikke om tøyet ikke er rent, og han bryr seg ikke om vi ikke spiser samtidig. Gid livet var like enkelt som med Even Beinløs. Even er min booty call.

Jeg liker Even.

Det er alltid koselig når jeg drar på sykkeltur med Even

Landevei på Facebook, vinn drakten til Leopard Trek!

2011-06-15T10:08:00.001+02:00

Landevei har selvsagt egen side på Facebook. Som alle vet, det er mulig å klikke like når du finner noe du liker på Facebook. Landevei har i skrivende stund 919 likes, og vi synes det er på plass med 1000 i løpet av nær fremtid.

Om du er så heldig å trykke like nummer 1000, vinner du en komplett Trek-Leopard drakt! Ta et screenshot, bilde med mobilen, eller scann hele skjermen og send dokumentasjon til alpers@friflyt.no. Vinneren blir annonsert i denne tråden på forumet på terrengsykkel.no.

Denise McCormack/ Gardiner del 3

2011-06-10T15:07:00.000+02:00

Jeg hadde vært på rangel med Bønna, Kornet, Dyret, Maisen og Kåre, og hadde gått fra drage til burugle i dagesvis, uten annet resultat en dask på lanken og utallige beskjeder om fingrene av fatet. Det ble så ille at Dyret måtte bytte telefonnummer og Kåre brenne svartboka av strategiske årsaker. Vi trengte alle alenetid etterhvert, og jeg bestemte meg for litt bløtekake og selters i baren på Hotel Continental for å rense kropp og sjel. Selters og kake gjorde godt, og før siste bit av marsipanlokket gikk til munns hvisket bartenderen.

– Nå kommer hun..

Han hadde et heslig selvdiggerglis. Et slikt glis dørvakter og partysvensker får når de ser noen de tror de kan besudle som de vil. Et stygt glis. Inn i baren kom den formelt kledde, men akk så nonchalant fremtonende, rødhårede iren. Hun trengte ikke å ha nesen til værs for å bekrefte sin status som rommets dronning, og da hun satte seg på krakken ved siden av meg ble jeg stående å sikle.

– What's the matter, do you need a marshmallow or something?

Jeg hadde aldri sett smale, men dype øyne før. Ei heller et blekt og fregnete ansikt som allikevel var ubeskrivelig vakkert, som bare ventet på å pryde forsiden på et hvilket som helst cafémagasin.

– Ehh, would you like some softcake?

Hun la hodet bakover og lo. Jeg hadde brutt isen, og var for øyeblikket den beste mannen. Svensken bak disken var rasende innvendig.

– So, little ragrat, you can talk? I’m Denise. Denise McCormack.

Og så lukker du øynene, og tenker deg denne forretningskledde damen, som akkurat har tatt av seg jakken sin. Der sitter hun altså da, med stramme mellomlederjeans på spinninginstruktørflotte ben, høye støvletter med frekt snitt uten den tåpelige mansjetten ved knærne, og en halvåpen, lettvevet, hvit skjorte, med innsving i ryggen, korte snipper, løst og ledig oppbrettet for anledningen. Et vakkert gullkjede etter sin avdøde mor, og et naturlig blekt, fløyelshvitt ansikt, innhyllet i et bevisst rufset og rødspettet hår. Jeg kan fremdeles ikke glemme henne, denne figuren, som var røvet fra de irske slettene, en jomfru stjålet fra en middelaldersk borg, voktet av en ildsprutende drage. Jeg var en rustningkledd ridder, som fikk glede av å høre henne fortelle om livet på frodige høyder, det bevandrede kvinnemenneske hadde levet en episke reise på kløverengene, og nå ville hun dele den neste reisen med meg. Og den irske talen. Har man opplevet det, vil man aldri glemme. Eksotiske portugisere, sensuelle brasilianere eller spennende asiater, ingenting er så formuende som å lytte til en irsk kløverdronning og hennes rullende r'er..

Denise var en jomfru i nød, og jeg en hjelpsom ridder

Denise var en aktiv kvinne, og hun tok føringen i det vi begge anså å være starten på noe stort. Vi nøt hverandres selskap uten å haste avgårde med noe som helst. Og det var etter en lang runde med bedagelig spankulering og jordbær på stranden at hun inviterte seg selv hjem til meg, for en runde eller to med limericks og riverdance. Jeg var ikke sen å be, og nærmeste drosjebil tok oss strake veien opp til min daværende utpost på Carl Berner. Spenningen bygget seg opp, og jeg visste nå hvordan det var å være ridende irsk prins med kurs for en jomfruelig bebodd borg i det fjerne. Vi flettet hender, og smilte og nusset opp mot tredje etage. Rutinert til fingerspissene, det var ryddig og rent hjemme.

Det danset keltiske toner i luften, og vi slynget oss intimt og rolig til den duse rytmen. Denise trengte ikke si spesielt mye, hun var så fruktbar og yndig at hormonene talte sitt sikre språk. Den hvite huden hennes ble rødlig etter hvert som sangen tonet mot slutten. Hun stoppet et øyeblikk. Dampende het, løftet hun hendene mot skuldrene, trakk dem mot siden, og lot sommerkjolen falle til gulvet. Den nakne kroppen var som utskåret fra himmelen, og hun tittet forlegent i bakken, bedende og yndig, men også forlangende og forventningsfullt. Under enden på det røde, bølgede håret skjulte det seg et sett vakre bryster, formet som fine rundstykker med frø fra Hatting Bageri. Med hendene på ryggen, lente hun overkroppen fremover, før hun løftet ansiktet og så på meg med halvåpen munn bestående av to blodfylte, intenst pumpende lepper. Hun var som en utskåret gresk gudinne, det var lange og slanke ben som sto i spenn, og den marmorerte skapningen hvisket meg i øret.

– Pull the curtains Henrik. Let’s make love

Jeg var ikke sen å be. Jeg sto like ved vinduet, og røsket tak i det jeg trodde var gardinen. Men det var jo for søren ingen gardin akkurat der lenger, og min brå bevegelse sendte meg i bakken inntullet i en persienne fra IKEA.

– No curtains? But, b – b- ut, Henrik? No curtains?

Denise var like fortvilet som jeg, hun hadde drømt om oss lenge. Men hun hadde også gardiner som det aller viktigste punktet på kravslisten sin, og akkurat det punktet er ufravikelig. Og vi visste begge hva dette betydde. Begjæret var uvirkelig, følelsene varme og lengselen etter elskov enorm, men kløften mellom oss fordi jeg ikke hadde gardiner ble for stor. Hun var verken sint eller skuffet, bare endeløst utrøstelig. Vi strigråt våre fortvilte tårer i stuen på Carl Berner, hun naken og bedende lent opp mot veggen, jeg viklet inn i en sølvgrå persienne til 199,-. Jeg hadde fullstendig glemt at piken fra sist forhold tok med seg gardinene da hun møtte en kis med gitar, og nå måtte jeg bøte med en ubetalelig pris for mangelen på en komplett innredet stue. Atter en gang skulle gardiner, eller mangel på sådan i dette tilfellet, sette meg i en umenneskelig og grusom situasjon. Denise McCormack ble observert gråtende som Jomfru Maria ved korset i det hun kastet seg foran en trailer i Carl Bernerkrysset, og jeg ble hentet av to menn i hvit frakk og store sprøyter. Tungt medisinert, fastlenket til sengen, sa jeg bare en ting hver gang sykesøsteren kom innom:

– Kan du være så snill og trekke for gardinene?

…

I disse dager er jeg i bryllup i vakre Monterosso al Mare i Italia, en pittoresk liten landsby omkranset av store fjell og det mektige middelhavet. Sykkelen står for anledningen igjen hjemme, og de innbydende stiene blir brukt til å løpe i stedet. Jeg har leiet meg inn i en liten leilighet langt oppe i fjellet, helt alene. Leiligheten, er faktisk uten gardiner, så vel som vakre kvinner.

Denise McCormacks siste hvilested

Fri Flyt med ny hjemmeside

2011-05-30T22:40:00.001+02:00

Noen har vel strengt tatt jobbet mer med akkurat dette enn jeg, men Fri Flyt har nå en gang fått ny hjemmeside. Det er skjedd en hel del siden sist, og med nye og bedre løsninger skal det bli enklere med mer trafikk for alle, brukere så vel som for de som sitter på desken og publiserer stoff. Enten du er ny eller gammel bruker, velkommen skal du være!

Premien var en trailer med vin!

2011-05-28T15:12:00.000+02:00

Knud Knudsen forteller i disse dager røverhistorier fra Giro d'Italia, og en god historie kan ikke fortelles for ofte. Jeg har statistikk på bloggen, og siden jeg har akkurat litt for mye å gjøre om dagen relanserer jeg et par tidligere historier. På tredjeplass, lest 1665 ganger, har vi dette innlegget:

IKEA/ Gardiner del 2

Den vakre kvinnen satte fra seg glasset på bordet med rolige bevegelser. Det var et vakkert, og tradisjonellt utformet ølglass, akkurat slik jeg liker det. Glasset hadde tynne vegger, en stor plattform og en kort stett. Stetten var ikke lang nok til å holde i, men en slik stett gir glasset perfekt balanse når en tar store slurker. Jeg kunne nesten telle alle dråpene med dugg som befant seg på utsiden, og jeg husker jeg begynte å undre da jeg samtidig kunne følge de perleformede co2 boblenes dans fra bunn til topp i glasset. Boblenes møte med skummet på toppen spilte vakker og høy musikk, og den bittersøte følelsen av å oppleve alle de små detaljene en normalt sett ikke legger merke til traff meg brått. Jeg skvatt ikke til slik jeg pleier å gjøre, men falt snarere fort til ro med at jeg befant meg på et sted jeg ikke kunne tolke som annet enn himmelen. Det kjentes underlig

Ølglasset skapte en skremmende, men vel så behagelig balanse mellom transe og ro i mitt sinn, og jeg måtte samle krefter fra dypet av min sjel for å løfte blikket opp mot kvinnen som på drømmevis hadde servert meg ølen med samme forlokkende egenskaper som en vakker hulder. Ansiktet hennes var sløret og utydelig, og jeg brukte lang tid på å se henne tydelig. Det mørke håret gjemte seg under en hvit og uskyldig sykepleierlue, lik den de brukte på tidlig 60 tall, og hennes øyne og munn gjorde meg til forlegenheten selv. T-t-t-tttakk - k - k - k, t-t-t-t-t-usen t-t-t-takk!" stammet jeg forsiktig. Jeg fant ikke umiddelbart sjarmen jeg til vanlig ville ha i slike situasjoner. Den slørete rusen jeg ikke ante hvor kom fra, som jeg trodde gjorde meg til verdens kjekkeste; hadde heller gjort meg endel tregere i snakketøyet enn jeg strengt var til vanlig. Jeg flyttet blikket ned mot navneskiltet hennes, og tenkte å takke med navn. Trikset funker jo alltid, så sant de ikke får med seg man titter på navneskiltet deres. "Åhh, hvordan visste du jeg het det?" sier de alltid i butikken. Og vips var liksom sjekkingen i gang. Men ikke idag.

Kvinnen mumlet videre, og jeg brukte like langt tid på å fokusere på navneskiltet hennes som jeg gjorde på å fokusere på ansiktet hennes. Det var blankpusset på morgenen, og det var enkelt å se at arbeidsuniformen skulle være eksemplarisk på dette stedet; hvor jeg nå enn måtte befinne meg. "Cathrine" sto det på skiltet."Cathrine" tenkte jeg å smilte, mens verden fortsatte i sakte film rundt meg."Cathrine ja" klarte jeg å stotre frem for meg selv mens jeg humret. I speilbildet fra navneskiltet kunne jeg se meg selv smile. Jeg kunne også se at jeg ikke klarte å lukke munnen, og at sikkelet rant i munnviken. Jeg så også den store brannen som kom bakfra og brått holdt tak i ansiktet mitt, og presset munnen min vid åpen, og jeg kjente smaken av gummihansker som ubehagelig. Jeg så kvinnen gå fra engel til djevel, og jeg opplevet hennes nådeløse evne til å gjøre en god jobb.

Hun kastet tre rosa piller inn i munnen min, en etter en, på en sensuell, frekk og ertende metode. Mannen som holdt munnen min åpen ble distansert av hennes pilleflørt, og hun løftet ølglasset til munnen min. "Drikk nå Henrik" sa hun. "Sånn ja, flink henrik, så skjønn Henrik, du er nydelig du Henrik" fortsatte hun. Jeg ante ikke hva jeg fikk, og hvorfor, men med mitt begjær etter vakre kvinner var det vanskelig å si nei. Verden ble mer sløret, og mannen som holdt hodet mitt fast stilte seg foran meg, og spurte sykepleieren høflig om "skal han få den nå?". "Ja" svarte hun kort og gikk. Mitt livs store kjærlighet forsvant like fort som hun kom, og foran meg satt en to meter høy mannlig sykepleier som sikkert var dørvakt på fritiden."Dette kan stikke litt" sa han, før han dro av buksen min for å sette en hestesprøyte i låret mitt. Jeg var mest klar for å ta livet av han med bare nevene, men han smilte heslig mens han førte sprøyten inn i låret mitt. "Tvangstrøye Henrik. Du vet, noen ganger blir vi nødt til det. Cathrine ville det ikke, men jeg tok en avgjørelse. Beklager". Det var ingen vits å kjempe imot. Sprøyten gav meg følelsen av å injisere glasskår i musklene. Jeg lente hodet tilbake, og bet smerten i meg. Ølen, og de rosa pillene begynte etterhvert å virke.

...

Jeg har hatt samme sengetøy de siste ti årene, og kun et og annet hotellbesøk i utlandet med utelukkende hvite lakner og gavmilde rengjøringshjelper har tilført soverommet mitt noe nytt. Jeg våknet av at dynetrekket revnet og putetrekket hadde hull etter ufrisk morgenånde; jeg rev av alt sengetøyet og kastet det hardt i søppelbøtten på rommet. Lenge før jeg hadde fått søvnen ut av øynene hadde jeg nå befridd meg fra mitt gamle sengetøy, og den egodyrkende gledesrusen dette påførte meg gjorde at jeg simpelthen måtte formidle til resten av verden at jeg nå var "en fri mann". Med taktfaste skritt trampet jeg ut av soverommet, og all mannenammen min dinglet synkront der min fettfrie kropps muskler strammet seg om hverandre. Jeg tuppet opp verandadøren og gikk målrettet ut i hagen. Klokken viste 07.14.32, jeg glemmer ikke det øyeblikket. Jeg sto i hagen i bare nettoen, og adams drakt har sjelden vært så vakker. Jeg løftet armene i været og knyttet nevene i en symbolsk seiersgeist og tittet opp mot himmelen. Jeg var ferdig med det gamle. Noe nytt var i emning. Jeg kjente vinden prikke behagelig mot den nakne kroppen min, og jeg måtte simpelthen berette at jeg endelig hadde overvunnet en av mine største barrierer. Jeg har en meget kraftig røst, ikke vakker og tonal slik som en operasanger, men mer som en hærfører som utviser korrekte kommandoer i et støyrammet skytefelt. Jeg høres godt.

"I dag skal jeg på Ikea"

Naboen satte kaffen i halsen, og den hyggelige barnefamilien i tredje etage på andre siden kastet seg over barna sine. Hva som forklares der i gården brydde jeg meg strengt tatt ikke om, jeg for min del satt jo i bilen smilende på vei til IKEA. IKEA krever mot og styrke, særlig fra menn som handler der. Det er mange menn som påstår de elsker å gå på IKEA, men disse er neppe heterofile. Jeg parkerte og låste bil, og svanset på nennsomt vis innover mot den første prøvelsen; trappen opp i andre etage. IKEA møtte meg som vanlig med den ustyrlige følelsen av at snart skal lommeboken dø, snu nå; men jeg fortsatte opp trappen. Jeg skulle ha hvitt sengetøy, bare hvitt sengetøy og ikke noe annet. Dels fordi jeg ikke trenger noe annet, dels fordi jeg tror hvitt sengetøy er bra den dagen man byr en pike hjem. Det vitner om uskyld, ydmykhet og et rent sinn, og tanken streifet meg om jeg ikke skulle kline til med hvite gardiner i samme slengen. Ti meter lenger inn i butikken kastet jeg tanken om gardinene fra meg; hvitt sengetøy skulle det være, og bare det.

Halvveis inne i annen etage var kjøpepresset merkbart større, og i bakgrunnen kunne jeg nå høre den svake lyden av en skummel bris som seg innover i lokalet. Det ble mørkere og mørkere, og jeg kunne se tydelig spor etter menn som hadde mistet kontrollen. Som vanlig var det en rekke par på IKEA, og det var de unge parene som så ut til å lide mest. Mennene var grepet av kjedsomhet, mens deres bedre halvdeler kontinuerlig krevde meninger om mangt; vel vitende om at menn ikke takler slikt press. Kvinnenes suverenitet på IKEA gjorde maktbalansen skjevere og skjevere for hver meter jeg gikk innover i lokalet, og mens herrene ble spake og lutryggede grodde kvinnene små horn på hodet. Mennene ble gradvis til zombier i sitt eget bilde, og jeg glemmer ikke ansiktet til en ung mann, han kan umulig ha vært mer enn 18 år. "Redd meg" sa blikket. Han var tom i hele kroppen, og lette slukøret etter en utgang fra både IKEA og kvinnen han var der med. Blikket hans frøs i meg og festet seg på netthinnen resten av dagen. Det han trodde skulle bli en koselig dag hadde brått utviklet seg til definisjonen av undertrykkelse, mangel på beslutningsdyktighet, samt en uviss fremtid for hans bankkonto. "Redd meg" sa han en siste gang, før han ble dratt i armen med et tydelig direktiv om å uttalle seg om nærmeste sofa.

Jeg vet ikke riktig hvordan det gikk så lett i dag, men stemningen lettet brått idet jeg kom til restauranten og nærmet meg 1. etage. Jeg gikk ned trappen, og rasket målrettet mot sengetøysavdelingen, med en handlevogn foran meg. Stemningen fra 2. etage var simpelthen altfor enkel å ferdes gjennom, og jeg burde strengt tatt forstå at så lett er det rett og slett ikke. Gjennom kjøkkenavdelingen var kaoset totalt, og jeg merket jeg ble svak i kroppen, men jeg fortsatte mot sengetøyet. Jeg bulket rolig inn i andre forvirrede ungkarer, og da gardiner og pynteputer og sengetepper plutselig prydet lokalet rundt meg forsto jeg omsider at reisen var ved veis ende, rent bortsett fra sjarmøretappen bort til kassen. Samtidig gikk det også opp for meg hvorfor IKEA hadde vært så god mot meg akkurat denne dagen, og hva som kom til å skje videre. I det jeg snudde meg mot selve sengetøyet, åpenbaret det seg en enorm vegg, som av bibelske proposjoner veltet seg over meg med all sin kraft. Det reiste seg en veggflate på flere hundre kvadratmeter, som spente seg fra den ene langsiden til den andre, fra tak til gulv, med mektig belysning og et totalt fravær av plakater.

Det var et utall ulike modeller å velge i, det var mønster i alle tenkelige varianter, og alle synes de å være tegnet av en temmelig beruset hippie med tilgang på photoshop. Veggen sto der bom stille, men allikevel var det som om hele produktporteføljen på minst 4000 artikler bruste med fjærene og blåste opp brystet, og spottet meg der jeg sto i min uvitenhet rundt silke og sateng. "PRØV DEG HENRIK; PRØV DEG" sa veggen til meg med dyp røst. "PRØØØØØØØV DEEEEEEEEEG", fortsatte veggen da jeg nærmet meg. Jeg løftet og senket blikket om hverandre, gikk nærme og langt i fra, men jeg haddet et såre strev med å finne hvitt sengetøy, og min ide om å fremstå som ren og uskyldig syntes å falle i vasken. Jeg dristet meg likevel til å ta tak i en pakke med hvitt putevar med blomstermønster, bare for å få en viss pekepinn på hva jeg måtte drive med. Veggen lo med hånlig og ond røst. "LYYYYYYYKE TIIIIIIIIL" kunne jeg høre. Jeg var redd. Jeg kjente adrenalinets vandring gjennom kroppen, og jeg kaldsvettet. Jeg kjente kvalmen presse.

50% polyester, 50% bomull, sto det bakpå pakken. "Den kan klø litt" sa en dame plutselig bak meg. Jeg kvakk til, spak og syk. Hvorfor selge putetrekk som klør tenkte jeg. Hun gestikulerte og forklarte om stoffenes egenskaper. "Polyester klør. Det gjør ull også, så kjøp sateng. Men det er dyrt." Hun fortsatte raljeringen rundt mine manglende kunnskaper om bomull, og pekte tilslutt retning øst. "Der finner du det du leter". Jeg brukte en time på å gå mine 50 meter, i sakte passgang, mens hodet mitt hele tiden var vendt mot veggen med sengetøyet. Jeg var totalt paralysert av de enorme proposjenene, vel så meget som jeg var livredd. Hvert eneste skritt var et skritt i retning helvetes porter, og IKEAs klør begynte å feste grepet om min fortapte sjel. Snart skulle jeg gi tapt, og fylle handlevognen med irrasjonelt skrot.

Frustrert som en premenstruell frue i overgangsalderen og redd som en kujon i vikingtiden var jeg omsider på et sted hvor det meste var hvitt. Gleden over alt det hvite ble erstattet med frykt da jeg leste på pakkene. Priser og begreper og størrelser var langt mer komplisert enn jeg kunne forestille meg, og tabellene som angivelig skulle forklare det hele var formulert som teser, og hver gang jeg leste en linje følte jeg at jeg gav en bit av meg selv til IKEA. Jeg vendte hodet i håp om å få hvile, men der så jeg den endeløse milen med dill jeg skulle passere så fort jeg var ferdig her, så jeg vendte hodet tilbake til silkelaknene. Jeg kjente en tåre renne nedover kinnet, og jeg var sjeleglad for at de ikke selger våpen på IKEA. Mitt ønske om å ende mine dager der og da var på så mange ulike måter tilstede, og jeg forsto at jeg snart måtte ta en avgjørelse. Det var umulig å gjøre et godt valg, og det var bare å ta tak i det som fantes av hvitt og få det i kurven. Jeg vendte meg rundt, tok et magadrag, og hastet mot kassen. Jeg visste jeg ikke burde, men jeg klarte ikke la være. Jeg tok tak i ting med høyre hånd, venstre hånd, høyre hånd, venstre hånd, kastet det i kurven og løp to paller bortover. Prosedyren gjentok seg, to paller, varer med høyre og venstre hånd, opp i kurven. Vognen var snart full, og i enden av vognen så man en tydelig glorie rundt sengetøyet. Jeg var straks ved kassen, og jeg skimtet lyset i tunnellen. En vennlig dame smilte og lurte på om jeg ville prøve de nye hurtigkassene. Jeg var nå så kvalm at jeg ikke klarte svare, og hun avsluttet med å si "så flotte gardiner du har valgt da hvertfall".

Slik lå jeg på gulvet, gråtkvalt

Verden raste rundt meg, og jeg falt til bakken. Ikke slik som når man besvimer, men slik man detter når du får budskap om at hele din familie har omkommet i en tragisk flyulykke. Slik du detter når kvinnen du elsker overalt på denne jord forlater deg til fordel for en fyr med hår på bena, og slik man ramler når man ikke klarer å uttrykke sin fortvilelse gjennom annet enn tydelig kroppsspråk. Jeg hadde gjennomgått fire timer i skjærssilden bare for å plukke gardiner; og ikke sengetøy; "alt var jo så likt"skrek jeg fortvilet. Hvordan kunne jeg vite? Tanken på å gå tilbake til den enorme veggen var dråpen som skulle ta fra meg min siste integritet, og nå ville jeg bare hulke som et barn. Jeg ville møte min skaper, og be om nåde. Jeg lå der som en mann som hadde mistet alt, og gråt og gråt, og når tårene tok slutt satte jeg igang å skrike. "Neeeeeei, neeeei, neeeei, NEEEEEI!!" Jeg gynget mens jeg satt i min forkrøplede stilling, og lurte på når det hele skulle ende.

"Vi har en til. Jepp, en mann, kjekk, i 30- årene. Med en gang" Damen som kommenterte gardinene var raskt oppe med intercomen. Jeg så henne inn i øynene, og under hikstingen og hulkingen hadde jeg en stille bønn, og et ønske om at det ikke var slik det skulle være. Jeg tenkte at jeg skulle møtt henne på et annet punkt i livet, og sjarmert henne i senk og giftet meg og fått vellykkede barn. Istedet satt jeg kuet på gulvet, frarøvet all min manndom, gråtende, svak, tronende som et stusselig eksempel på hvor enkelt menn lar seg knekke av litt simpel shopping. Det gjallet noe sinnsykt idet jeg fikk stekepannen i hodet, men det var samtidig befriende å bli slept bortover gulvet av to store gorillaer, mens jeg sakte men sikkert nærmet meg drømmeland. Damen pustet tungt ut, men lettet. "Gi ham til Cathrine" var det siste jeg hørte den dagen.

...

Lett til sinns tittet jeg rundt meg. Cathrine forklarte hva som hadde hendt, om de rosa pillene og om sprøyten. Hun fortalte at jeg snart skulle skrives ut, og at i mitt tilfelle var det best å få behandlingen over hardt og fort. Hun fortalte om de andre menneskene jeg så rundt meg. Hun sa at det var ofte hun så slike sammenbrudd, og at IKEA under Gerhardsen- perioden fikk pålegg om å opprette en psykiatrisk klinikk for menn som mistet hodet. Det var bare en kvinne der. "Hun er lesbisk"forklarte hun videre. Ved siden av meg satt den unge gutten som ba om hjelp, fremdeles like tom i blikket. "Han der er det ikke håp for. Han blir her lenge".Cathrine nærmest flørtet med meg, men hennes profesjonalitet, samt min særdeles flaue gråtescene dagen i forveien gjorde at jeg bare lyttet. Jeg smilte i den ene munnviken, men bare for å vise at jeg fulgte med og var glad det ikke gikk verre."Der er Harald. Han har vært her i fire år". Hun smilte, og lo lett. Harald hadde hjelm på hodet, og var lenket til en stol. Han skallet hodet i bordet presis hvert femte sekund, mens han de fire andre sekundene skrek navn fra produktkatalogen til IKEA."Jeg liker Harald" sa jeg mens jeg lo litt. "Alle liker jo Harald" sa Cathrine. "Du kan sitte her litt til, så kommer jeg tilbake i ettermiddag". Hun reiste seg og gikk. Jeg fulgte henne med blikket, trygg av hennes faglige dyktighet, og smeltet av hennes sjarme. På vei ut døren, vendte hun hodet sitt mot meg og smilte. Jeg smilte tilbake.

Senere på dagen fulgte hun meg mot utgangen, og jeg skulle ta henne profesjonellt i hånden. "Her! Ta posen med tingene dine!". Hun rakte meg en stor IKEA papirpose og smilte. "Jaha..?" sa jeg, forvirret, jeg husket ingen pose. Hun smilte, korset bena, og strakte hals, med blikket ned i posen. Jeg tittet nedi. Vi smilte til hverandre. "Kanskje en annen gang!?" sa jeg. "Mmhh!" nikket hun, nesten forventningsfullt. Hun vandret ertende tilbake i korridoren og jeg tuslet hjemover.Hjemover, med en pose, med hvitt sengetøy.

Ta-deg-sammen-festivalen-på-Eidsvoll og andre uvesentligheter

2011-05-23T20:57:00.000+02:00

Det er litt roligere på bloggen enn jeg, og mange andre, strengt tatt skulle ønske. Dette skyldes at jeg er blitt angrepet av voksenlivet, og må jobbe daglig. Dette fordrer mengder med energi, og setter meg i en rutinelignende situasjon jeg ikke er vant med. Det sies at arbeid adler mannen, men hadde jeg vært adelig ville jeg heller syklet hele dagen. Det skal sies at jeg jobber sammen med aldeles fantastiske kolleger på en aldeles fantastisk arbeidsplass, og jeg koser meg riktig der jeg bidrar til sosialdemokratiets sorte hull av et pengesluk i form av hardt opparbeidede skattekroner. Om du ikke har fått det med deg har jeg i følge stillingsannonsen begynt å jobbe som journalist i Terrengsykkel.

Jeg sykler nå en gang fremdeles, og i helgen var det Norgescup på Eidsvoll. Da er det bare å brette opp armene og ta seg sammen, rolig skal det ihvertfall ikke gå. Egentlig er dette helt greit, jeg er faktisk ganske lei turryttere som tror det bare er å sette seg i feltet og trille med. På lørdagen datt det av 50 stykker første to mila, og nivået er høyere enn noen gang. Lørdagen kjørte jeg i det minste bra, og jeg satt foran i feltet stort sett hele dagen. Jeg mangler fremdeles det siste til å gruse meg opp i det avgjørende bruddet, men jeg har sjelden fått mer ut av bena, og jeg er altså kjempefornøyd!

Jeg hadde ganske store forhåpninger til søndagen, og kroppen kjentes helt konge ut etter en hard lørdag. Norges Cykle Forbund hadde som vanlig stilt mannssterke for å henge seg opp i detaljer, denne gangen vanket det trusler om bot for alle som hadde laget bretteflik på startnummeret sitt. Jeg synes det er flott med regler, men jeg synes det er enda bedre med knirkefrie arrangement og EMIT-brikker som virker. NCF viser i praksis her en velkjent sykkeltaktikk, ofte praktisert av Oslo Sporveier; Angrep er det beste forsvar. NCF, har det noen gang slått dere at rytterne faktisk er kunder?

Jeg er i norsk sammenheng ikke mer enn en middels fysisk kapasitet, men jeg kommer ganske langt på å være god i feltet, noe jeg har lært av min gode venn Børsen. Men på søndagen kjørte jeg med psyke som en ustabil seksåring som akkurat har fått favorittbamsen sin voldtatt av en stor schäfer. Jeg hadde huet i ræva der jeg satt bakerst i feltet og så alt som ikke skulle skje. Jeg hadde en forestilling i hodet mitt om at jeg skulle hjelpe Håkon opp Minneåsen, men jeg ropte på mor da det gjorde vondt. Jeg ble veid og funnet for lett. På vei mot mål, satt jeg sammen med en hel haug av andre som heller ikke tok seg sammen, den ene surere enn den andre. Å ikke fullføre et rankingritt er ikke noe å deppe for gutter, om hundre år er allting glemt.

Alt i alt en flott helg! Inntil videre!

Gratulerer med dagen

2011-05-17T16:46:00.000+02:00

17 mai er en fin dag. Det er en dag hvor hele landet går rundt og smiler, og all kranglingen fra jobben er et glemt kapittel. Alle er lykkelige, og ingen griner på nesen over det vi ikke har.

Oslo Kommune har finansiert et ukjent antall modeller, tatt på dem bunad og spredt dem elegant rundt i hele byen. Gutter i bunad, eller militær uniform prøver å vinne deres gunst. Jeg liker særlig gutta i festuniform fra marinen. Sin unge alder til tross, de minner om krigsveteraner. De har brystet fullt av pins fra Lillehammer 94, og andre liksommedaljer. De går ikke av veien for å skryte av minerydding og den gang de reddet livet til et lemlestet barn. Sannheten er at de til daglig banker rust på en mudderpram utenfor Bergen, mens de i helgene er leketøyet til Admiral Bergheim.

I morgen er alt tilbake til det vanlige, og det er igjen på tide å krangle med sjefen og kona. Fotomodellene glemmer å bruke dobørsten før de går på jobb, og marinegastene er tilbake på M/S Bånnslamm med stålbørste og grov malekost.

Men det har vært en fin dag, og jeg har spist flere pølser enn jeg har hatt seiere i år.

Gratulerer med dagen!

Tendensiøs sosialpornografi i forskningens navn

2011-05-13T21:43:00.002+02:00

Jeg glemmer aldri bestemor. Hun var en skjønn kvinne. Ingen er perfekt, men den tiden jeg kjente henne var hun integriteten selv. Hun sa alltid at «stå opp om morgenen, vær ærlig, og gjør ting ordentlig. Da går det deg vel». Jeg synes det var godt sagt.

...

Den sedvanlige støyen rundt syklister, eller intetanende mennesker som tilfeldigvis bare sykler, har vært i gang omtrent siden mars. Kritikken mot mennesker som sykler er sjelden noe å ta seg nær av, og det er kommet lite nytt de siste årene. Denne uken evnet dog en person ved navn Eric Nævland, å bringe den til tider ubehagelig hete debatten opp til et nytt nivå. Med helsides spalteplass i Aftenposten Aften, med tillatelse fra desken i nevnte avis, kommer Nevland med et særdeles ufint personangrep. Han lyver, generaliserer, og bruker sin forskertittel for å forsterke budskapet. Han krenker min gode venn og nærmeste leder, Øyvind Aas på det aller groveste. Det hele er ikke noe annen enn usaklig, platt, enkelt og heldigvis basert på antagelser. Like fullt leverer han personkarakteristikker som er injurierende, og som av uvitende kan oppfattes som fakta.

Innlegget til Eric Nævland finner du her:

Innlegget til Øyvind Aas finner du her:

Dette er både sørgelig og unødvendig. Særlig når jeg ser hvor mye Øyvind gjør for å tilrettelegge for både bruk og vern av marka og dens stier. Øyvind er mer enn en redaktør og skribent. Han har tatt initiativ til store prosjekter slik som TERRENGSYKKELRITTET, og han er et sunt forbilde for unge syklister. Han har opptredd ryddig, veltalende og tilstedeværende, i en samfunnsdebatt hvor redaktører i den øvrige sykkelpressen ikke har levert annet enn floskelfester på lederplass. Sist, men ikke minst, han opptrer ærlig og med integritet, og han tar tak i konflikter med det mål for øyet å dempe, ikke eskalere. Han er et bevis på at frykt ofte bunner i mangelen på kjennskap, og han har modig gått ut og fremmet terrengsykling som kjernesunn aktivitet. I fremtiden, vil han i terrengsykkelsammenheng bli hederlig omtalt som pioner innen feltet.

Jeg blir lei meg når jeg ser hvordan usannhetene og personkarakteristikkene til Eric Nævland går inn på Øyvind. Det er feigt, barnslig og uprofesjonelt å omtale noen i media på denne måten. Det er tendensiøs sosialpornografi, og hverken ditt syns tilhengere, den gemene ikke-engasjerte hop, eller ivrige terrengsyklister får noe ut av slike handlinger. Monolog har aldri løst problemer annet enn for den talende. Heldigvis er Øyvind en bauta, som i motsetning til Nævland tør å ta konflikter ansikt til ansikt. Han tør å tillate andres mening, selv om den er aldri så motsetningsfylt som hans egen. Generalisering er simpelt, med mindre det er en del av åpenbar kåsering, med et vennlig tilsnitt. Det ser jeg ikke er tilfellet her.

...

Eric er akkurat det motsatte av min bestemor. Han er uærlig, og har ihvertfall ikke gjort tingene sine ordentlig. Heldigvis har jeg Øyvind å lene meg på.

I mange tilfeller er bruk en forutsetning for vern.

Også når en ikke liker aktiviteten.

Tante Brynhild

2011-04-29T09:27:00.001+02:00

Luften var spent.

Spillet var i gang.

Hun så på meg.

Jeg så på henne.

Hun hadde samme sveis som Eli Hagen, og en tannstilling sist sett på en skamfert jordrotte. Hun luktet strandet hval, hadde diksjon som en mopp, ganglag som en cowboy og aura som Donald Trump. Hun kalte seg selv Tante Brynhild. Jeg luktet trøbbel. Jeg var sliten. Jeg ble et offer.

Hun tok tak i meg, og rekonstruerte skaperverket. Fillene ble revet av, og innen jeg fikk sagt jegvilhelstslippe hadde hun med armer og ben krøllet seg rundt meg. Hun må ha vært i familie med en blekksprut, for løs kom jeg ikke, slimete var hun, og lyset var på men det var ingen hjemme. Akten gikk sin gang, det singla stygt i en glassrute og skrangla fælt da bestikkskuffen gikk i bakken. Jeg prøvde å slå meg løs med kaffetrakteren, men den endte i haugen med andre knuste rekvisitter, som vi så skulle ligge oppå. Det var hun som gjorde meg oppetter veggen, og ørene mine var håndtak mens nyrene var boksepute. Mens hun hold meg fast med bena tok hun en stor slurk diesel, skylte ned med parafin og tvang meg til å stappe en fille dynket i whitesprit ned halsen hennes.

– Henrik, la meg være din molotovcocktail. Hun gav meg en zippolighter.

Jeg hadde lyst til å gi etter, bukke under for overmakta, bli ferdig med det hele og henvise meg selv til et liv i dyp pillerus. Jeg ville legge meg i skapet med de andre pinglene, resten av folket som ikke var sterke nok. Men min indre stemme sa endelig fra:

– Henrik. Ta deg sammen. Se regel 1.

...

Til helgen er det Norgescupåpning i Sandnes. Tradisjonen tro blir det ganske hardt, og jeg krysser fingrene for at min indre stemme sørger for at jeg biter meg fast i alle de som vil meg vondt. Formen skal være ganske bra, så jeg er litt spent.

Jeg liker å sykle Norgescup.

Sandnes. Her skal vi sykle Norgescup altså.

De fakTIske bud

2011-04-22T16:25:00.006+02:00

1: Ta deg sammen.
2: Tren masse. Se regel 7.
3: Putt en banan på lomma og kjør. Det går bra. Se regel 10.
4: Terrengsykling er balsam for sjelen. Bruk balsam, men ikke bli det. Se regel 9.
5: Triatlon er tull. En triatlet er en badeand forkledd i singlet. De kvinnelige er dog ok. Se regel 8.
6: Syklister hilser på alle som sykler. Også triatleter. Se regel 5
7: Spørsmålet er ikke om du trener nok, men om du har det som kreves for å trene nok. Se regel 1.
8: Singlet er for kroppsbyggere, bingospillere og/ eller andre som trives foran spilleautomater. Se regel 5, så regel 1.
9: Den beste syklisten vinner alltid. Har du mer watt enn han som vant, er du dumsterk. Se regel 1.
10: Stil er som en orgasme. Man jobber og jobber for å få en god stil, og det er først når du får det du skjønner at du har det. God stil kan ikke kjøpes eller kopieres, den kan ikke krydres eller korrumperes. Den er et resultat av deg, det du har på lommen, og din høviske atferd for å hylle historien.
God stil oppstår uavhengig av sokkelengde, sokkefarge og jakkemodell. Er du en av de som hyler og skriker om at du har god stil har du det ikke. Se regel 1.

The Flemish Archetype

2011-04-10T22:22:00.003+02:00

Det er et forferdelig uvær. Det regner, og vinden knekker døde kvister av trærne. De lander med et plask på de gjørmete jordene. Et fuglerede har blåst helt til grøften, hvor fuglungene drukner. Matmor biter nebbet sammen og kjemper i motvinden til siste skanse, et rede hun bygget i fjor i et takmøne. Låven er blåst ned. Fuglen slutter å flakse, den blir en del av elementene, og faller til grunnen. På et jorde i Flandern titter fuglen opp på den gråsvarte himmelen. Den kjenner vannet hamre mot den nedkjølte kroppen. Den vet den skal dø. Stolt, kjemper den videre i regnet.

På den gamle kjerreveien står Den Troende og leser fra en hellig skrift. Den mørke kappen står rett ut. Han har utviklet en bastant benstilling for å stå imot den kraftige vinden. Regnet pisker ham i ansiktet, men han leser standhaftig. Det er to grader, og hendene hans er blitt likbleke. Leppene er blå. Han har akkurat nok kroppsvarme til ikke å dø, til ikke å gi opp. Han har en hellig makt i ryggen.

Foran ham ligger en naken kvinne. Hun klorer seg fast i brostenen. Hun skriker. Hun kaster hodet bakover i smerte, og roper opp mot himmelen. Fingrene hennes graver seg ned i grusen mellom stenene, og neglene blir revet av. Hun klemmer. Hun jobber. Hun vet hun ikke har lenge igjen. Den hellige løfter ansiktet mot himmelen, og de grå skyene buldrer. Lynet slår ned i et tre, og det sprekker. Hele skogen skjelver, og et grått inferno bygger seg opp. De varme fargene fra et bål er ikke varme. De er svarte, og ilden i skogen trosser regn og sidevind. Jorden bever, i kampen mellom liv og død.

Den Troende ber elementene om nåde. Han blir bønnhørt. Han ser på kvinnen, og leser fra teksten. Kvinnen klemmer til en siste gang, før hun avslutter sitt liv. Hodet hennes faller mot brosteinen. Kraniet knuses. Lyden av død er kort. Opprivende. Smertelig ubehagelig. Lyden er begynnelsen på noe nytt. Begynnelsen på noe vakkert. Begynnelsen på noe stort. Opp fra bakken løfter Den Troende et guttebarn.

Barnet skriker ikke. Det har en skjærende lyd. Det biter tennene sammen. Lårene er store, og blodårene er utenpåliggende. Han har aggressive øyne. Naken, uskyldig, og uvitende til livet kjemper han allerede fra første minutt mot elementene. Regn, sidevind, og temperaturer ned mot frysepunktet biter ikke på guttebarnet. Den Troende løfter barnet opp mot himmelen. Han putter guttebarnet i en gammel kullsekk, og vender hjem.

De grå skyene bryter. Vinden stilner, og de svarte flammene slokner. Den kraftige ravnen legger vingene til brystet, og dør.

En Belgier er født.

…

For tiden er vi i Belgia og kjører. Belgia er et land hvor sykkel er større enn langrenn i Norge, og nivået er høyt. Belgiere er moderne spartanere, og folk skal helst kjøres av hjul. Det gjør vondt i bena å være i Belgia. Samtidig, er det en ære å bli innlemmet i deres kultur.

Jeg liker Belgia.

Menn som stirrer på dekk

2011-04-04T21:19:00.001+02:00

Jeg var i siget den dagen. Ny skjorte, ny sveis, nypolerte tenner og et dagshumør like høyt som en jamaicaner som akkurat har vært hos Gressmann. Jeg trippet og tuppet om hverandre, lett som en fole inn på Meny for å sikre ukens innkjøp. Den halvsløve kassadamen tittet lengselsfullt på meg, «akk jeg kunne få en som ham» stavet hun med poser under øynene. Jeg gav henne et smil, ingen sparer på kruttet i en sådan stund selvom skuta er aldri så liten.

Men jeg siktet høyere. Jeg ville ha noe stort. En kvinne med utdannelse. En lærd, fager, penlegget frøken, med lyse lokker og knallblå øyne, med egenskaper, bestemt mine men likevel bedagelig fremtoning. En som kunne både stille meg til ansvar og gi meg frihet, en som så det store bildet, en som gav ansvaret for detaljene til øvrigheten. Jeg gikk for kremen av kremen; jeg gikk for karrierekvinnen bak meg i køen.

Med en handlevogn fylt til randen av grønnsaker, edelt kjøtt, Jacobs spesial pasta, merkevarer av alle tenkelige slag, pesto, fersk kaffe, hudkrem til inn og utvortes bruk, ja i det hele tatt alt som definerer den distingverte og moderne mannen bestemte jeg meg for å slå til. Jeg kastet et raskt blikk på hennes høye støvletter, hennes sylslanke og skarpt trente lår, den innovertrukne magen, den frekke hvite skjorten og hennes store, funklende perleøredobber. Jeg smilte til hennes perlerad, jeg oste av selvtillit, jeg så leppene hennes dirre, hun flakket med øynene og ble vill i blikket, min sjarlatansk, opprørske og emosjonelt turbulente natur var akkurat det moren hennes hadde advart henne mot; men jeg var det hun ville ha, og det hun trengte. Jeg var forbudt, og jeg var begjær. Jeg var lyst, og jeg var synd. Jeg var skjebnen.

«Jaså, du skal på do ja?»

Jeg var utrent. Jeg var ikke morsom. Det at hun hadde Lambi i handlevognen kom ikke meg til gode. Det var skjebnebom.

...

Det ble ingen karrierekvinne. Jeg har dog et stående tilbud hos en daff kassadame med samme energinivå som en mekaniker som ikke helt får det til, og jeg er like singel som en tennissokk som har rømt fra vaskemaskinen.

Men en slags karriere har jeg fått. Jeg stirrer på dekk. De smale, velformede, 23 mm brede racerdekkene. De som ruller lett. De som går fort. Samt en hel haug av dekk som ruller sakte, til bruk i skogen, med knaster, forsterket sidekant og åpenbare fordeler når man skal kjøre trapper. Jeg tester dem, syklene som er rundt dem, og jeg skriver om dem etterpå.

Jeg skal jobbe i Terrengsykkel

Foto: Sjur Melsaas

Klokkarstua Grand Prix søndag 3. april

2011-03-31T17:19:00.000+02:00

Førstkommende søndag kjører vi Klokkarstua GP, uformelt treningsritt med masse spurter, høy fart og akselerasjoner. Oppmøte på Shell Kadettangen 1000. Deler av laget er klare, Grenland har sendt et par broiliere og tipper Asker CK stiller med et par spreke karer. Kjapp pause på Klokkarstua, før vi vender tilbake til Oslo. Det har vært bart lenge for de som måtte lure, og det hele foregår selvsagt på landeveissykkel.

Jeg har satt en øvre grense på 20 deltagere, og dette betyr at du må sende meg en mail på alpers()online.no om du vil være med, evt en tekstmelding på 92 80 98 34. Forøvrig ønskes det velkommen til årets andre ritt for oss hjemmeværende!

Flandern rundt på pub, med flotte premier!

2011-03-30T13:02:00.008+02:00

Søndag 3 april går vårens første virkelige brostensritt av stabelen, Flandern rundt.
Fotball har etablert seg som landets offisielle pubsport, men siden vi ønsker å utvide vannhullenes repertoar til også å omfatte sykling, har vi samarbeid med Forest & Brown på Frogner tatt initiativet til Flandern rundt på pub. Rittet vises på skjermene fra klokken 1300, slik at det er mulig å reparerer for de som ikke har brukt formiddagen til en sykkeltur.

Bladet Landevei vil også være å få kjøpt, sammen med belgisk øl. I Flandern ventes det over 800.000 tilskuere med trøkk, og Forest & Brown i Oslo er stedet der også du kan leke belgier denne dagen.

Ellers melder vi om at følgende premier er klare for utdeling i vår uhøytidelige gjett-hvem-som-vinner-konkurranse:
- Det første eksemplaret av Leopard Trek hjelmen i Norge, lik den, Fabian Cancellara og brødrene Schleck bruker.
- Trøye og bukse fra Leopard Trek, levert av Craft!
- Trøye og bukse fra Francaise des Jeux, levert av Deler.no
- 4 stk Maxxis Detonator dekk, også fra Deler.no

Velkommen til ritt!

Denne hjelmen kan bli din på søndag!

Her ligger Forest & Brown

Hjemmefavoritt Tom Boonen er i form, og har

vunnet rittet tidligere