Ringer

– Alle skal dø. Alle sammen, men ikke deg.

Hun sa upassende ting hele tiden. Det var noe av det Adrian likte med Miriam, at han aldri kunne vite helt hvor han hadde henne. Hun, trengte en sterk mann som evnet henne mer. Han var alltid på tå hev, alltid skjerpet, for en han følte var annerledes. Tidligere hadde hun lent hodet på skulderen hans, mens de sakte ventet på å gå ombord i det forsinkede flyet. I landgangen hadde de tittet ut på de store snefillene som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten. Hun hadde smilt og kysset ham på kinnet, og de holdt hardt rundt hverandre. En ydmyk kaptein forklarte forsinkelsen til alle som gikk ombord, været var ikke alltid på deres side. Miriam holdt hardt rundt armen hans, i kveld var hun et barn som krevde oppmerksomhet. Adrian kjente henne ikke igjen.

–  De har ringer. Alle har en slags glorie. Det betyr at de skal dø. Alle har det, men ikke deg.

Han så på henne. Han var skremt. Og fortvilet. Ingen som kunne høre dem, likte det hun sa, spesielt ikke kapteinen og kabinbesetningen. De forklarte at enkelte ting kunne man ikke si i et fly, men Miriam fortsatte. Bakkepersonellet hadde funnet bagasjen deres, og var klare for å følge dem av flyet. Han la armen rundt henne, og fulgte henne ut.

Da de satte seg inn i taxien, surret lydene fra en trøtt flyplass som skulle legge seg for natten i bakgrunnen. På vei tilbake til leiligheten satt de begge i baksetet. Miriam gjorde seg liten inni frakken hans. Hun fortsatte å hviske det samme. Adrian holdt igjen. Han trøstet henne. Radiosendingene ble konstant avbrutt av veitrafikkmeldinger. Det var utforkjøringer og bilulykker over hele østlandet. Det store snøfallet hadde lammet all trafikk. Sjåføren forklarte at det var flaks at de kom seg hjem, det som var av yrkessjåfører hadde satt fra seg nesten alt av kjøretøy. En ensom ambulanse kjempet seg bortover. Bare de som måtte var ute. Sjåføren justerte bakspeilet, for å se til paret som mumlet i baksetet. Miriam tittet opp. Hun pekte i speilet.

– Se Adrian. Jeg har det jeg også, en ring. Adrian, jeg vil ikke ha en ring.

Han så ikke.

– Miriam, vi skal hjem nå. Hjem.

Byen var pakket inn i varmen fra gatelys og tung nysnø. Reisen sa god natt, da den milde lyden av en bildør som lukkes avsluttet turen hjem. Oppe i loftsleiligheten ble de liggende i sengen. De stirret ut av takvinduet, på snøen som hvirvlet, som akkurat hadde stanset hele østlandet. De sa ingenting.

Han var alene da han våknet. Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget der. Den mørke stuen ble opplyst av en stram lukt og en blinkende tv. Ansiktet hennes hadde det samme uttrykket som han så i speilet i taxien. Hodet hang på skakke, og litt av det spettede håret dekket ansiktet. Han kunne se åpne øyne, lydløse fortellinger som tittet på ham. Munnen var halvt åpen, slik den alltid var når hun sa eller gjorde noe før hun tenkte seg om. Skuldrene hvilte nedsenket. Armene var statister, som konsentrerte seg hardt. De jobbet for å holde seg stille, litt vekk fra resten av den nakne kroppen. Hun var rolig, som en kirkeklokke som ventet på neste oppdrag. Kroppen hennes, var en bevegelse. Bena hang ikke strakt, det var en liten bøy i knærne, mens føttene pekte bratt nedover. På innsiden av leggen, kunne han se en stripe væske som hadde rent nedover benet, på innsiden av ankelen og over fotbladet. Det hadde dryppet fra den ene tåen. 

Han tittet på ansiktet hennes igjen. Hengende over en dam med urin og en veltet stol, trekken fra vinduet og en gammel bygård som levde, pendlet kroppen hennes. Øynene vendte mot den røde stripen som rullet over nedre del av bildet og fortalte om et forferdelig snøvær og 157 døde. På skjermen var et panisk landskap, og restene av en ødelagt flykropp som dannet et brennende kors mot nattehimmelen. Ut av vinduet, så han store snefiller som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten.