Stilpolitiet

...
THE OFFICIAL EURO CYCLIST CODE OF CONDUCT, § 24:

"One shall NEVER, UNDER ANY CIRCUMSTANCE, 

associate with triathletes" 

........

Nå er det en god stund siden jeg danset sist, og det er primært fordi de grasiøse bevegelsene gradvis blir visket bort for hvert år en ikke danser. Men det er som å sykle, en glemmer det aldri og har en det rette humøret er det bare å ta frem dansefoten igjen. For anledningen var humøret absolutt på topp, og jeg vil du skal lukke øynene og se for deg hvor fantastisk det kan være når jeg svinger meg nedover en trappeoppgang med kronglete gelender; min rytmiske vals og tango gjorde So- you- think- you- can- dance deltagerne til bleke statister. Den ene piruetten etter den andre; visuelt forsterket av mitt blendende smil; fikk selskap av en nydelig, mørktonet brass, jeg representerte artisteriets høyborg der jeg danset og sang meg ned den ellers så grå og kjedelig trappeoppgangen. Ikledd nye spasersko, silkeskjerf, en matchende hatt og nypolerte knapper, dette var dagen for å smile til verden i det vakre solskinnet jeg så utenfor døren. 

Det er nå meget sjelden man er i slikt humør når en knapt har sovet, og da særlig ikke på en mandag, men det hører selvsagt med til historien at kvinnen var blendende vakker og lynende intelligent. Jeg ble holdt i høyspenn absolutt hele kvelden, og jeg evnet på ingen måte å bare buse på med min sedvanlige og velbrukte sjarme, her krevdes det mot og kløkt, samt et bredt spekter av alle de ess jeg hadde i jakkeermet. Flere ganger den kvelden var jeg virkelig redd det hele skulle gå i vasken, og jeg vurderte ikke bare en, men både to og tre og fire ganger å snike meg ut bakdøren og glemme det hele. Men sånn er det nå en gang når en først har begynt, det er ikke videre enkelt å gi seg, så jeg la frem ess etter ess i perfekt rekkefølge. Vinen var god og maten var enda bedre, og mens timene gikk ble det både mindre vin og klær, i samme takt som begjæret og humøret steg. Kvinnen sang opera nesten hele natten, og jeg gikk i brudd på hver eneste bakketopp. 

"Prøv å la være å smile" sa jeg til meg selv der jeg åpnet døren og danset kosakkdans ut av oppgangen. 

Jeg var usedvanlig velkledd; som alltid

Nå kom jeg ikke lenger enn ca fire meter før jeg kjente at det smalt skikkelig stygt i nesen, og det var like før jeg gikk rett i bakken. Jeg kunne hverken se eller høre hva det var som traff meg, det vakre silkeskjerfet fra Rapha var fullt av blod og jakken likeså." Men i svarte tenkte jeg. Kan det være mulig?" Jeg stoppet opp, tittet rundt meg. Verden gikk videre den, været var akkurat like strålende, og selv om jakke og skjerf var fullt av blod og nesen var knukket av et eller annet jeg ikke ante hva var fortsatte jeg min dans. Det var litt som å se en sprellemann bli dratt i gang igjen, den stopper da ikke sin gledesdans bare fordi den får blod på jakke og skjerf! Så kom jeg nøyaktig fire meter til, og denne gangen hørte jeg suset i vinden før jeg forsto at det skulle smelle igjen. Denne gangen var det bakfra, på langt nær like vondt som den stjernesmellen jeg fikk i nesen, men akkurat nok til at jeg snudde meg og sa "men det var da som fa**"

piom! piom! piom piom piom piom! Tschjock!

Jeg hadde ikke glemt de raske unnvikende bevegelsene fra den tiden jeg spilte kurvball, men selv den beste kriger kan falle for en bedøvelsespil. Jeg dukket unna alle, med unntak av en, og den traff meg i låret, midt i en av de enorme blodårene mine, de var lette å skimte selv gjennom en mørk jeans. I buskene kunne jeg skimte hvite konturer fra akkurat dem jeg visste det var. Jeg hatet dem ikke, jeg mislikte dem ikke, de var en nødvendighet i denne verden. Og nå hadde de altså skutt meg med en av sine beryktede bedøvelsespiler, og jeg visste det var for sent. Jeg satte meg langsomt ned på asfalten og støttet meg i samme posisjon som den lille havfruen. De reiste seg opp fra buskene, og pratet litt seg imellom, før de kom gående mot meg. Det var business- as- usual for denne gjengen, og selv om både de og jeg var fullstendig klar over hvilken storfisk jeg kunne være, gikk praten dem i mellom om hvordan det var på hytten i helgen. Jeg tenkte kanskje at de vanligvis tok for seg nybegynnere med grovere lovbrudd, og heller ville spare en toppsyklist som meg, men denne mandags morgenen var det tydeligvis jeg som sto på planen. 

Livets realiteter ble brått tydelige, og den umiskjennelige følelsen av å bli "tatt" strømmet gjennom blodet og forplantet seg i hver minste lille nerve. Jeg visste hva jeg hadde gjort, og hvem jeg hadde gjort det med, men som enhver synder tenkte jeg ikke på konsekvensene av å bli tatt der jeg utførte min mørke gjerning. Men nå var jeg tatt altså, og det for et lovbrudd jeg visste kom til å forsegle min skjebne. Jeg visste ikke om jeg ville gjøre i buksen eller begynne å grine, så jeg satt der bare på asfalten med en pil i låret, og når de sto i ring rundt meg og spottet min handling tittet jeg forlegent ned i bakken, før jeg henvendte meg til lederen av dem. "Tilgi meg ikke, jeg vet hva jeg gjør". Jeg var såpass fortumlet at jeg ikke så ansiktet hans tydelig nok, men jeg var 100% sikker på at det var stilpolitiet som hadde tatt meg. De grelle tempohjelmene og stramme tempodraktene med HTC reklame var ikke til å ta feil av, selv jeg i min tilstand hadde evne til å konkludere. 

Stilpolitiet: Lovgivende, utøvende og dømmende

De slepte meg bortover asfalten og kastet meg inn i baksetet på følgebilen sin. Stemningen i bilen var lystig, og den overskygget skammen jeg bar i meg. "Bra skudd da BT!" sa en av dem plutselig. BT? Bjørn Thomas?  BT hørtes kjent ut, og hadde det ikke vært for at jeg siklet mens jeg prøvet å si noe hadde det jaggu vært to av oss med håndjern. Jeg satt i midten, lente meg frem, og stirret mannen i passasjersetet hardt inn i øynene. Det gikk flammer gjennom hodet mitt, og jeg ville så gjerne rive hodet av ham, og det forsto han virkelig godt selv også.  "Bjsdklørn tschlsomaschj!! Djin schsjkræævscksla  shykler!!!  Hykler!! " Ordene druknet, og Bjørn Thomas svarte med å sette sølvtape rundt munnen min. "Det var da pokker til støy fra den kanten" mumlet han til de andre i bilen. Jeg kunne se det kvekke til i Bjørn Thomas, han hadde mange skjulte hemmeligheter. Jeg trodde han var min venn fra sykkelmiljøet, men nylig hadde han altså joinet stilpolitiet. Hvordan i all videste verden han fikk jobb der kunne jeg ikke forstå, han har fullført både Norseman, Oslo Marathon og en rekke andre triatletgreier på relativt greie tider. Og nå var han altså sjef i stilpolitiet. Jeg fikk enda mer vondt inni meg, og vissheten om at jeg hverken kunne snakke meg ut av situasjonen, rømme, eller tyste på hykleren BT forsterket følelsen. Plutselig forsto jeg hvordan de døde har det.

Det rådet en middelaldersk stemning den dagen

Stilpolitiet er kjent for sin raske rettergang og slikt var det også denne mandagen. Hele byen var pyntet til fest, og da de dro meg ut av bilen og satte meg i gapestokken gikk det et enormt jubelbrus gjennom folkemengden. Voksne og barn var alle samlet til denne gledens dag, det er ikke hver dag man har sjansen til å hugge hodet av en velvoksen syklist. Det var serpentinere i luften, og bjeller og horn runget i folkemengden. De slepte meg gjennom gatene i gapestokken, og legger og knær hadde snart ikke mer hud igjen. Folkemengden kastet råtne egg og tomater i ansiktet mitt, og småbarna fikk kaste vannballonger de hadde fått av foreldrene sine. "Drep ham! Drep hykleren! Hugg hodet av den vantro! Han er en kjetter!! Død over kjetteren!! Enkelte var i overkant aggresive, mens noen bare smilte og lo. Den enorme menneskemassen holdt uansett et imponerende støynivå der latter og sjikane, samt interne diskusjoner om rett og galt gikk mellom dem alle. Både Jørgen Hattemaker og Kong Salomon var tilstede, alle ville bivåne mine siste minutter. Etter en halvtimes pinefull sleping, tomatkastende barn, spyttende kvinner og utskjelling fra gamle sykkelvenner dro de gapestokken av meg, slengte meg opp på scenen, og la hodet mitt på blokka. Pozzato sto klar med øksen, og bare ventet på ordre om å skille hode fra kropp. 

Cippolini var for anledningen konferansier

Opp på scenen, steg ingen ringere enn Mario Cippolini, og titusener av tilskuere jublet endeløst. 

"Mario! Mario! Mario! Mario! Mario! Mario løftet hendene og ba om forsamlingens ro. "Sssssssscccccchhhhhh" sa han, før han håndhilste på Pozzato. De virket rutinerte, og selv om det var ren henrettelse de snart skulle praktisere holdt de en verdig intro. "Jaså Henrik, var du på damebesøk i natt?" Mario stilte spørsmålet høyt og retorisk, og adresserte det vel så mye til forsamlingen som til meg. Folkehavet brølte og lo, og en bølge av råtne grønnsaker og skjellsord haglet mot meg. Mario manet til ro igjen med sine løftede hender. "Ja, for det var en flott pike Henrik, var det ikke?" Og igjen lo forsamlingen, og igjen kom en bølge med dritt. Og jeg satt på alle fire, bakbundet, naken, med hodet på en huggestabbe, sølvtape rundt munnen og en tulipan i rumpesprekken. Mario hadde forsamlingen i sin hule hånd, og de elsket ham for sin teatralske atferd. "Mario! Mario! Mario! Gi meg en M! Gi meg en A! Gi meg en R! Gi meg en I! Gi meg en O! Gi meg en Mario! Mario! Mario! Han mottok sin hyllest med et glis, før han igjen løftet hendene, og pekte på meg med en brå bevegelse. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen. "Og var det ikke slik at denne kvinnen var en triatlet Henrik!! VAR DET IKKE AKKURAT SLIK!!"

Snart skulle Pozzato hugge hodet av meg

Først da forsto jeg hvor ille ute jeg var. Forsamlingen reagerte med hat og sinne; vendt i min retning.  Mario proklamerte hvilket udyr jeg var, og hvilken dyster skjebne jeg fortjente. Det haglet råtne grønnsaker mer enn noensinne, folk gikk til og med opp og fiket til meg, de filmet og fotograferte meg for å forevige hat i sin reneste form, og de tok fra meg min verdighet. De strippet meg for alt, også min sjel. Etter et par minutter med denne æresløse hetsingen løftet Mario igjen hendene. Forsamlingen tiet momentant, før han smilte. Han begynte å le, og forsamlingen lo med ham, før han brått tok meg i nakkehårene og løftet meg opp. "Og du vet hva vi gjør med sånne som deg, gjør du ikke?? Tilstå nå, ditt svin, og vi gir deg en kort og smertefri død!!" Han slang hodet mitt tilbake på blokken. "Hun var så vakker, så god, så nydelig og intens" Jeg snakket mest til meg selv, men det var tydelig at noen hørte hva jeg sa, for Mario trakk fingeren sin over halsen, og gestikulerte til forsamlingen at nå hadde jeg tilstått og nå skulle jeg dø. Han nikket til sin bøddel. Pozzato hevet øksen over hodet; det var en tung øks; og forsamlingen gispet.

Der øksen var på vei nedover mot min hals, var jeg for lengst på vei til himmelen. Jeg gledet meg til å møte min skaper, og tilstå hver minste lille ugjerning for St. Peter. Også den gangen jeg stjal en bok fra biblioteket, og den gangen jeg puttet en stålorm i skuffen til frøken Selbu. Jeg tenkte på kvelden i forveien som skulle vise seg å bli skjebnesvanger, den nydelige pikens lepper, hennes hår og øyne, og hennes fortryllende natur. Jeg fikk en slags indre ro, og kunne på sett og vis akseptere det som snart var i ferd med å skje, jeg hadde fullbyrdet mitt ærend her på jorden. Alt det jeg hadde ugjort kunne heller fullføres av en annen, og all bitterhet var borte. Jeg visste at jeg gjorde noe galt da jeg smilte til henne for første gang, men tiltrekningskraften mellom mann og kvinne var for stor denne gangen. Triatlet til tross, hun kalte meg vakker, hun hyllet meg pen, og hun verdsatte min figur. Hun hadde en takt og tone som gav det hele en sterkere betydning, og på mitt siste aksepterte jeg å gå i døden ene og alene for opplevelsen av en natt med henne. 

Selv om forsamlingen var sløret, kunne jeg se frykten i øynene til menneskene som sto der, frykten for å bli tatt, frykten for å bli henrettet, frykten for å lide min skjebne, frykten for å bli arrestert av stilpolitiet. Samtidig som jeg så skadefryden regjere, jeg så at de alle som en var minst like skyldige som meg, å etterleve stilpolitiets regler er ingen enkel affære. I bibelen står det "La den som er uten skyld kaste første sten". Denne forsamlingen hadde åpenbart ikke lest bibelen, for de hadde ingen betenkeligheter med å bruke min brutale død som ren underholdning. De voksne holdt for sine barns øyne, og Pozzatos sylskarpe øks skilte hode fra kropp. Forsamlingen løftet hendene til været, og jublet vilt. Igjen kunne barna se. 

Hodet mitt ble satt på lanse, og sjelen min fikk en kort runde i skjærsilden, før jeg møtte St. Peter ved perleporten. "Velkommen Henrik" sa han til meg, og gav meg et kraftig og presist håndtrykk. Han åpnet porten, og jeg tittet inn. Den ene kvinnen mer atletisk enn den andre badet i fontener og fossefall av fin vin, fuglene sang opera og på bordene sto det italiensk pasta. "Det er slettes ikke alle som kommer hit" sa han, før han la armen rundt meg, og fulgte meg inn til paradis.