25. november, 1991

Jesper Johns bodde sammen med moren sin. 35 år gammel satt han som alltid i det samme hjørnet av sofaen, nærmest vinduet. Han satt i et hjem der interiør handlet om å fylle opp furupanel med så mye nips som mulig, helst fra postordre. Ferdiguset hadde enorme vinduer med dype vinduskarmer fulle av glasskatter. Jespers sittestilling ved siden av hjørnebordet, gjorde at det så ut som han voktet både vinduet, og en telefon med dreieskive som ringte oftere enn en skulle tro, de to tatt i betraktning. I dag hadde den ringt uvanlig ofte.

Jesper hadde alltid beskrevet seg selv som eksentrisk. Han hadde faktisk det som trengtes for å fylle definisjonen, uten at han selv forsto hvorfor. For ham holdt det å kjefte på morens dårlige smak, eller  legge en jentes pubertale uforutsigbarhet til enhver handling. Hans autistiske trekk, som gjorde at han kunne skrive notene til samtlige instrumenter etter å ha hørt en symfoni, betø derimot lite. At han kunne ligge våken natt etter natt og lage logaritmer, med en ladd pistol under puten, synes han heller ikke var et  sjangertrekk som forsterket begrepet.

Men, Jesper Johns hadde en stor x-faktor, som gjorde at almennheten mente han faktisk fortjente å bli satt i samme bås som Odd Nerdrum og Boy George. Jesper hadde gjort én ting som gjorde at sladderpressen fremdeles var interessert i ham, særlig i dag. Jesper Johns hadde hatt lemmet til en av tiårets mest prominente scenekunstnere langt ned i halsen. Han hadde sugd tørr en korthåret superartist med et sjeldent behov for regulering, og han hadde gjort det bak et sceneteppe hvor hylende fans ventet på andre siden. Å ligge seg til kjendisstatus var ikke spesielt, men det var spesielt å være homo. Og Jesper var helt åpen om detaljer, noe Norge var nysgjerrig på, men ikke nødvendigvis klar for. Men det som gjorde Jesper interessant, var verken evnene til å suge pikk eller fortelle om det. Jesper Johns hadde hypermobile ledd og var bare 130 cm høy. Jesper Johns var dverg.

Da Jesper Johns leste forsiden av landets største avis 25 november 1991, hadde han lenge visst hva han skulle gjøre. I midtsiden på Verdens Gang, så han bilder av en slank brite med hvite spandexbukser, svett, naken, glinsende overkropp, og et obskønt plassert mikrofonstativ. Han kunne lese alt han visste fra før, om en sanger og en stemme som gikk over hele fire oktaver. Han kunne lese om mannen som snakket barryton, og sang tenor. Han kunne lese om en magiker som på gudevis hadde fått 75000 mennesker til å synge og klappe i takt under Live Aid, og som nå hadde endt sitt liv. Han kunne lese om Queens ekstravagante, skjult bifile og hedonistiske vokalist, som nå var død av lungebetennelse, umulig å overleve grunnet AIDS. 

Både kruttet til Freddie Mercury og kula i en Smith & Wesson Model 29 hadde sendt Jesper Johns til himmels. Men der Freddie Mercurys orgasme hadde vært en varm opplevelse som rant ned innsiden av halsen hans og fikk hele hjernen til å bruse, hadde ladningen fra amerikas mest solgte håndvåpen sendt hele hjernen utover tapeten, en gammel telefon med dreieskive og en stor samling glasskatter. 

...

Freddie Mercury var en av forrige århundrets store artister, hadde en magisk stemme, og huskes kanskje best for sin rolle som vokalist i det britiske bandet Queen. Han nøt livet til fulle, og ryktene vil ha det til at han under ville fester hadde seg med både menn og kvinner, mens han sniffet kokain av boller som dverger gikk rundt med på hodet. Kanskje ikke helt min stil, men det er like fullt et eller annet magisk med mennesker som lever ut sine galeste fantasier, fordi en helt spesiell karriere har gitt dem muligheten. 

Første gang jeg hørte noe av Queen var på speiderleir året etter Freddies død, uten at jeg bet meg noe særlig merke i musikken. 21 år senere har jeg fått litt bedre lytteevne, og takker nå den eksentriske hedonisten Freddie Mercury for fantastiske musikkopplevelser. 

Se forresten klippene under, om du skulle være i tvil.

ENERGI: Freddie Mercury hadde publikum i sin hule hånd. 

Til nå, har vi enda ikke sett noen spankulere like freidig på en scene.

SILKEMYKT: I låta «I'm going slightly mad», får vi høre mye av Mercurys stemmeregister. Han går fra

lyst til mørkt med en bløt vandring, og lar deg sitte igjen med et øsnke om mer. 

Landevei på Internett!

Da har Landevei også tatt skrittet ut på Internett. Vi har laget en blogg, som vil bli oppdatert med ujevne mellomrom, med små drypp fra inn og utland! Legg til landevei.no i din leseliste, og da aller helst på toppen. 

Vi starter dagen med en liten konkurranse, der du kan vinne en langepose med flott stæsj fra BMC! 

Sjekk ut landevei.no som en del av din daglige frokostrutine!

LIDENSKAP OG LIDELSE: Gleden over å forsere fjell er dagligdags for en landeveissyklist.

Frank Berlund, fotograf fra Furuset

Slik jeg ser det, er det svært forenklet, to typer fotografer her i verden. Det er de som er lidenskapelig opptatt av det de driver med, og som ser på ethvert oppdrag som en mulighet for å utvikle seg selv. De som når de tar bilder av personer, gjør alt de kan for å få frem særegenheter, og formidle et budskap om hva slags person det måtte være de tar bilder av. De som sitter dager med etterarbeid og redigering, og kun leverer fra seg bilder fordi de har en deadline.

Frank Berlund var av den andre typen. Han var mer opptatt av å få fitta til Jeanette fra Jessheim til å se rosa og våt ut på trykk, i det som var igjen av bladporno. Han hadde tross et intenst ønske om å slippe å arbeide en viss integritet, så når det gjaldt etterarbeidet kunne han av og til strekke seg til å legge på en retrofilm på bilder tatt bakfra. Mest fordi det var jævla mange gamle griser som leste i bladene han skjøt, og fordi porno åpenbart var mye bedre den gangen det i hovedsak eksisterte i papirform. Frank Berlund skjøt fortsatt bilder, med en visjon om at forsider med bilder av store pupper og tekster som «Jeg er alltid kåt» var det helt store. Han levde fortsatt i den tidsalderen da hvem som helst kunne skaffe seg et levebrød ved å selge frukt & tobakk i billige smålokaler, og pushe dyr schmützlektyre under disken.

Når han åpnet en dør, så det ut som en kraftanstrengelse av de helt sjeldne. Kroppen var lang og hengslete, og han skled mindre elegant inn i den kategorien den norske legestanden ville betegne som «naturlig tynnfeit». Frank Berlund mente på sin side at hans høye forbrenning og dermed slanke kropp gjorde at han var sunn som bare det, selv om blodårene trolig var like tette som rent kolesterol. Det som var av menneske fra brystet og opp, så ut som det var plassert på en kvapsete mage stivet opp av gelatin, og knekken i overgangen bryst- mage var nesten nitti grader. Beina var like tynne som fuglebrystet, så Berlund tok med sikkerhet alt annet enn magen i betraktning da han betraktet seg selv som slank og kjernesunn. Han var rødmusset i hele ansiktet, og hadde en stor nese med enda større porer. Det var vanskelig å si om hudfargen skyldtes at han alltid hadde en flaske billig brennevin i skuffen, eller om det var fordi han foretrakk rimelige all-inclusive hoteller hver gang han gjestet Alcudia. Rødfargen var synlig helt fra en billig og oppkneppet piquetskjorte, og opp til enden av to dype viker som skjulte seg bak en mislykket Tintinsveis bygget opp av et tynt og pistrete lyst hår. En tjukk gullenke hang rundt halsen, og sto som en påle i bekreftelsen om at gullkjeder ikke er kult på verken på dørvakter eller andre som er mer opptatt av benkpress enn etikk. Jeg var rimelig sikker på at han var Alcudiatypen mer enn en hverdagsdranker, selv om han helt sikkert satte pris på smakløs vino del casa hver gang han gjestet varmen.

Berlund lente seg frem for å hilse, og det luktet bare et menneske som ikke gadd å bry seg, og nesten mistenkelig nok verken tobakk eller alkohol. Han hilste med et temmelig slapt håndtrykk, men tok akkurat nok i til at man ikke kunne plassere han i samme bås som en med slapt håndtrykk. Han hadde tross alt et yrke, og det å håndhilse var et nødvendig onde han måtte igjennom i de daglige rutinene for akkurat å holde seg flytende.

«Frank Berlund, fotograf» sa han mens hånden hans lengtet etter å slippe.

Det var lite stolthet å spore i Berlund, men han satte fotograf i kursiv. Han var tydelig forsmådd av all verdens rosabloggere som knipset med billige digitalkameraer og uten kunnskap, og som presenterte seg som det samme som ham. Gjennom hilsingen, insisterte han uten å si det, på at hans fire måneder i læra hos en gang erværdige fotograf Ekblad, og et ukjent antall år i en skitten bransje med et stort behov for billige fotografer med dårlig intimhygiene var nok til å opprettholde yrkestittelen.

«Hva var det du sa du trengte bilder til sa du? Sykling?»

Frank Karlsen var ikke helt innstilt på å ta oppdraget. Alt som innebar reising var uaktuelt. Hadde det vært en eller annen naiv nittenåring inne i bildet, som trodde at å vrenge kjønnsleppene så mannfolk fikk bul i buksa på bensinstasjonen å ta bilder av, kunne han vurdert å reise fra studioet på Bryn. Men for Berlund var den sporten han så på tv og innlevering av tippekupongen slitsom nok. Jeg var ikke såpass i beita at jeg ikke kunne gjøre jobben selv, det var bare en lang vei å gå. Jeg takket for visitten, og strøk av gårde mot nærmeste fotosjappe. Jeg gledet meg aller mest til å vaske hendene.

…

Endelig fått dugelig kamera. Takk til jobben, blir straks komplett journalist. Snart kommer det også egenkomponerte bilder.

Takk til Kissa og Colin for kursing så langt.

TÅLMODIG: Litt tid tar det nok, men snart kommer det masse flotte bilder. 

Stolt

Det er ingen hemmelighet at jeg jobber på verdens beste arbeidsplass. Jeg er omgitt av spennende kolleger, og utfordrende prosjekter hele tiden. Jeg får øse ut av min kunnskap og viten, og bruke kreativitet og historiske fakta slik at vi lager flotte magasiner og nettsider.

Sammen med mine eminente fotografvenner Kristoffer Kippernes og Colin Eick, har vi skapt spennende reportasjer som gjør at det klør ekstra godt i sykkelbena. Siste blad fotograf ombord, Eirik Evjen, har også bidratt til denne utgaven av spalten Sykkelen min. Jeg kjenner ikke Eirik godt enda, men gleder meg til å se mer av hva han har å by på. Ny mann på huset Jo-Inge Mandt har også bidratt, samt venner og kjente fra sykkelmiljøet med skriveferdigheter og sans for ymse produkter. Det hele er blitt ledet av Redacteuren, også kjent som Øyvind Aas. Redacteuren toner ned der det blir for pompøst, og tillater maleriske utgreininger der det trengs, alltid forklart med en faglig begrunnelse. Sammen har vi alle skapt et produkt jeg er skikkelig stolt av, Landevei #4.

Landevei kommer i år i fire utgaver, helt frem til august. Bladene følger rittkalenderen til proffene, selv om vi skriver aller mest om å sykle selv. Du vil helt sikkert lese mer og titte på litt bilder, og det kan du gjøre om du trykker på denne linken.

DENNE LINKEN

LIDENSKAP OG LIDELSE: Vi har stappet bladet fullt av spennende bilder,
og opplysende tekster. Vi har rett og slett laget et blad vi er skikkelig stolte av!

Kippernes til værs

Vi fortsetter med nytt og nyttig fra Kristoffer Kippernes. Nå har han skutt bilder som dukker opp i pressen. Denne gangen for Dagens Næringsliv. Ikke glem å sjekke ut Kristoffer. Enten på hjemmesiden, eller på bloggen. 

JOBBER SEG OPPOVER: Min gode kompis Kristoffer Kippernes
har tatt bilder for finanseliten. 

Telegram fra Trondheim

Det tikket inn et telegram fra min gode kamerat Kristoffer Kippernes fra Trondheim i dag tidlig. «Kissa» er en fabelaktig fotograf, og han får en egen tribute, (slik taggere og gangsterrappere lager til hverandre) litt senere i 2012.

Telegrammet lyder som følger: «Den var ikke så verst den der Italiaturen»

STUPER NEDOVER: På vei ned til Luganosjøen i Sveits, etter å ha kappkjørt med Redaktøren fra tollen i Italia.

Ringer

– Alle skal dø. Alle sammen, men ikke deg.

Hun sa upassende ting hele tiden. Det var noe av det Adrian likte med Miriam, at han aldri kunne vite helt hvor han hadde henne. Hun, trengte en sterk mann som evnet henne mer. Han var alltid på tå hev, alltid skjerpet, for en han følte var annerledes. Tidligere hadde hun lent hodet på skulderen hans, mens de sakte ventet på å gå ombord i det forsinkede flyet. I landgangen hadde de tittet ut på de store snefillene som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten. Hun hadde smilt og kysset ham på kinnet, og de holdt hardt rundt hverandre. En ydmyk kaptein forklarte forsinkelsen til alle som gikk ombord, været var ikke alltid på deres side. Miriam holdt hardt rundt armen hans, i kveld var hun et barn som krevde oppmerksomhet. Adrian kjente henne ikke igjen.

–  De har ringer. Alle har en slags glorie. Det betyr at de skal dø. Alle har det, men ikke deg.

Han så på henne. Han var skremt. Og fortvilet. Ingen som kunne høre dem, likte det hun sa, spesielt ikke kapteinen og kabinbesetningen. De forklarte at enkelte ting kunne man ikke si i et fly, men Miriam fortsatte. Bakkepersonellet hadde funnet bagasjen deres, og var klare for å følge dem av flyet. Han la armen rundt henne, og fulgte henne ut.

Da de satte seg inn i taxien, surret lydene fra en trøtt flyplass som skulle legge seg for natten i bakgrunnen. På vei tilbake til leiligheten satt de begge i baksetet. Miriam gjorde seg liten inni frakken hans. Hun fortsatte å hviske det samme. Adrian holdt igjen. Han trøstet henne. Radiosendingene ble konstant avbrutt av veitrafikkmeldinger. Det var utforkjøringer og bilulykker over hele østlandet. Det store snøfallet hadde lammet all trafikk. Sjåføren forklarte at det var flaks at de kom seg hjem, det som var av yrkessjåfører hadde satt fra seg nesten alt av kjøretøy. En ensom ambulanse kjempet seg bortover. Bare de som måtte var ute. Sjåføren justerte bakspeilet, for å se til paret som mumlet i baksetet. Miriam tittet opp. Hun pekte i speilet.

– Se Adrian. Jeg har det jeg også, en ring. Adrian, jeg vil ikke ha en ring.

Han så ikke.

– Miriam, vi skal hjem nå. Hjem.

Byen var pakket inn i varmen fra gatelys og tung nysnø. Reisen sa god natt, da den milde lyden av en bildør som lukkes avsluttet turen hjem. Oppe i loftsleiligheten ble de liggende i sengen. De stirret ut av takvinduet, på snøen som hvirvlet, som akkurat hadde stanset hele østlandet. De sa ingenting.

Han var alene da han våknet. Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget der. Den mørke stuen ble opplyst av en stram lukt og en blinkende tv. Ansiktet hennes hadde det samme uttrykket som han så i speilet i taxien. Hodet hang på skakke, og litt av det spettede håret dekket ansiktet. Han kunne se åpne øyne, lydløse fortellinger som tittet på ham. Munnen var halvt åpen, slik den alltid var når hun sa eller gjorde noe før hun tenkte seg om. Skuldrene hvilte nedsenket. Armene var statister, som konsentrerte seg hardt. De jobbet for å holde seg stille, litt vekk fra resten av den nakne kroppen. Hun var rolig, som en kirkeklokke som ventet på neste oppdrag. Kroppen hennes, var en bevegelse. Bena hang ikke strakt, det var en liten bøy i knærne, mens føttene pekte bratt nedover. På innsiden av leggen, kunne han se en stripe væske som hadde rent nedover benet, på innsiden av ankelen og over fotbladet. Det hadde dryppet fra den ene tåen. 

Han tittet på ansiktet hennes igjen. Hengende over en dam med urin og en veltet stol, trekken fra vinduet og en gammel bygård som levde, pendlet kroppen hennes. Øynene vendte mot den røde stripen som rullet over nedre del av bildet og fortalte om et forferdelig snøvær og 157 døde. På skjermen var et panisk landskap, og restene av en ødelagt flykropp som dannet et brennende kors mot nattehimmelen. Ut av vinduet, så han store snefiller som lavet ned, hvitt løv som snart skulle ende sin harmløse ferd på den regnvåte asfalten.  

 

Feige lag

I kampen mellom meg og arbeidslivet, vant sistnevnte nok en gang et strategisk viktig slag. Det betyr at jeg også i år, må jobbe for å få lønn.

Kommer plutselig tilbake.

FILLERN: Sjefen trakk det lengste strået, og leverte i samme slengen denne arbeidsmengden.

Kjøren til NTB: – Jeg venter fortsatt

Sykkelhuset ble avsluttet bittelille julaften, og det var en skikkelig luring av en trønder som stakk av med julerosinen i realitypølsa. Ola Kjøren er et navn som er på alles lepper, og Børsaværingen forsto tidlig at hans nye liv som kjendis innebærer å skru av telefonen i blant. Han har sendt små drypp innimellom, og fra en famøs premierefest lød det:

– Stabbursfest på Viggja! Frederik er på telyskjøret, men slipper å bli plaga av bolemongoen!! Sendes 3210en i posten?

Kjøren har nemlig skaffet seg et nytt, hemmelig telefonnummer, som han hadde planer om å bruke sammen med premien for å vinne Sykkelhuset, sin nye telefon, en Nokia 3210.

Her ligger også sakens kjerne, Kjørens premie er enda ikke dukket opp. På sms fra Trøndelag svarte han tidligere i uken at han ikke visste hva som kom til å skje.

– Jeg venter fortsatt på premien. Jeg kommer til å anmelde saken om ikke telefonen snart dukker opp.

Og premien lar fortsatt vente på seg. Posten har satt i gang en intern gransking, for å finne ut om en utro tjener kan ha tatt telefonen. Posten skal frem, men det er ikke helt unormalt å være mer opptatt av sin egen pensjon, selv for offentlige tjenestemenn.

– Å være postmann handler om motstå fristelser, forklarer nestformann i Postvesenet, Arne Post.

Kjøren har nå valgt å gå til skrittet å anmelde forholdet.

Saken oppdateres.

IKKE SÅNN: –Det var en telefon, ikke en sykkel, forklarer Kjøren til lensmannen

Kjøren knuste alle!!

Finalen i sykkelhuset ble mer dramatisk enn noen kunne se for seg, særlig for Wilmann som gikk tom. Det var ikke mer mat i huset, og villbassen endte sin karriere som realitykjendis på dørstokken til Spar i Tauro. Og derfra gikk det fort. De to pyntedamene var egentlig tiltenkt en rolle i finalen, men de ble begge diskvalifisert for sutring. Da var det bare Lars Berger og Gabba igjen. Og da kom den siste dramatiske tvekampen.

Lars Berger fikk begynne dansen, og gikk rett i strupen på Gabba. Reglene sier at Gabba bare har to forsøk på å svare, og dette var et for lite. Lars Berger spurte nemlig:

– Hvem er jeg egentlig??

Gabba dro lenge på det, og prøvde seg først på Andy Schleck.

– Er du Andy Schleck??? 

Men da ble bare Lars Berger stående og smile, og Gabba skjønte at nå var gode råd dyre. Han studerte fjeset nøye, og tok og følte på kroppen hans. Han strøk en hånd gjennom håret, og luktet på halsen til Lars Berger, som gjengjeldte kjærtegnene. Gabbe lot en hånd gli over ansiktet til Berger, før han stakk en finger langt opp i nesen. Da ble Berger grinete og trakk seg litt vekk.

– Aha!! Kjiping!! Du er Odd Nordstoga!! 

Og med det var det hele over. Gabba bommet igjen. Dermed hadde Lars Berger lurt alle sammen! For hvem tror du ikke Lars Berger egentlig var? Jo, nemlig selveste Ola Kjøren! Alle hadde helt glemt Ola. Og han har brukt tiden godt, først som Odd Nordstoga, så som Andy Schleck, så som Lars Berger, før han avslørte at han faktisk er Ola Kjøren den dag i dag. Kjøren har krøpet langs bakken og gjemt seg i skyggen, og spilt taktisk. Det var han som rappa de siste kortene til Geir Bisgård, og det var han som føkka dorullnissen min. Det var Kjøren som ymtet frempå til KulestøterKippernes at det er mange myke menn i Trondheim, og det var Kjøren som hadde satt på en båndspiller natten lang på rommet til Fagerli som sa «jeg vil spille golf». Og tror du ikke han hadde en finger med i spillet da Gabba ble stemt ut for første gang også. Men Sykkelhuset er et spill, og det spilte Kjøren godt.

Gabba så skuffet ut, men tok tapet med fatning:

– Jeg gir balla. Jeg er proff. Dessuten fikk jeg både madeiravin og saltpølse i andrepremie.

Kjøren på sin side, var tydelig utslitt av å være med på Sykkelhuset. Da vi spurte han om hva han skal gjøre nå, var svaret:

– Si det? Det blir vel å ta et par øl i kveld, og ringe noen ekskjærester. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det på julaften, men i kveld er jo kanskje en fin anledning. 

Bloggen gratulerer med dette Ola Kjøren som vinner av Sykkelhuset 2011, og takker alle våre lesere for støtten underveis. En riktig god jul til alle som har fulgt med!!

EN VERDIG VINNER: Kjøren jublet, som så mange andre Lotto-vinnere fra Verdal har gjort før ham.

PÅ KJØRET: Ola Kjøren var tydelig utslitt på flyplassen.

KOSER SEG: PandaGabba ser frem til å drikke vin og spise spansk spekemat

FEIRER MED CHAMPIS: Endelig kunne han komme ut av skapet å være seg selv, Ola Kjøren.

LURING: Ola Kjøren lurte alle. 

GIKK PÅ EN SMELL: Geir Bisgård taklet ikke presset etter å ha blitt stemt ut av Sykkelhuset.
– For det meste har jeg hodet i dass, men jeg trekker det ut i ny og ne, forteller han.

A-KJENDIS: For tiden lever jeg glade dager med ville fester og vakre piker

PYNT: Høyt henger de og sure er de. Ja, vi snakker om vakre piker.

Tjukkasene reiser hjem!! Gabba tilbake i huset!!

Presset tærer mer og mer på deltagerne for hver dag som går. Dette har gått absolutt hardest utover husets to tykkeste, KulestøterKippernes og Fagerli. KulestøterKippernes synes ikke oppholdet har vært spesielt tøft, men som både fjong og fin synes han det har blitt litt «mandig». Derfor trakk han seg i går.

– Det er på tide å komme seg hjem. Jeg savner mascara og et kultivert mannsforum. Jeg gleder meg til å treffe vennene mine og prate om tøymykner, sier unggutten.

For Fagerli var saken annerledes. Han har hatt det helt topp i huset, men ble vurdert uskikket til å være med i finalen. Han ble bedt om å levere inn sin oppsigelse før tolv, etter å ha begynt å spille golf i hagen.

– Jeg har ikke lyst. Jeg skulle ønske jeg kunne være positiv men jeg har ikke lyst. Grunnen til at du ikke forstår hva jeg mener er at du tar feil, forklarer Fagerli.

For å regulere andelen deltagere i huset, kom selveste Gabba med på leken igjen. Han har bodd et annet sted, men etter en episode der han forulempet en av pensjonistene på hotellet sitt, fikk han nok en gang plass i huset. Han påstår han hadde et wildcard kalt «Suppekortet», men faktum er at han kløp en av de gamle damene i appelsin-i-julesokk-puppen hennes.

– Jeg vet ikke hva som skjedde, men når en mann og en kvinne møter hverandre oppstår det sterke følelser, forklarer Gabba.

Med dette er det nå bare TøffelWilmann og Gabba igjen i huset, i tillegg til Lars Berger. Det er også to damer der, men siden Sykkelhuset er en realityserie er damene bare til pynt.

HJEM TIL BLOMSTERFINN: - Jeg gleder meg bare så utrolig til å treffe noen ekte gubber igjen,
forteller KulestøterKippernes. Han trakk seg fra konkurransen da han savner myke menn.

KLIKKA: - Jeg har verken dreie på køller eller baller. Jeg har ikke lyst, sa Fagerli

HJEM TIL JAN THOMAS: - Du verden så deilig det er med litt sol og
varme da! KulestøterKippernes tror varmen er det han vil savne mest fra Sykkelhuset.

FIKK PEPPER: Gabba kløp gamla i puppen, og brått pælma hun hele pepperbøssa i trynet hans.
- Bare litt i puppen? Er det galt også nå da? Damer er damer!